Barnepornografi er et tema som vekker sterke følelsmessige reaksjoner hos oss alle. Tankesmia anser alle former for overgrep mot barn som grove forbrytelser, som må straffes strengt. Vi ønsker å understreke at ved å problematisere dette emnet mener vi IKKE å ufarliggjøre overgrep eller å vri sympati over fra offeret til forbryteren. Allikevel synes vi det er betimelig å spørre om mistenkte i barnepornosaker ikke skal ha de samme rettigheter som alle andre, og om det finnes en grense for hva som bør være straffbart og ikke i slike tilfeller. Vi mener også at det må være et skille mellom atferd som faktisk bør straffes, og atferd som kan være umoralsk og sykelig, men som likevel ikke hører hjemme i strafferetten. Denne artikkelen behandler spørmålet om straffbarhet de lege ferenda, dvs. hvordan loven bør være, og diskuterer ikke dagens rettstilstand.

Vi ønsker primært å ta opp to grensedragninger i forhold til straffbarhet. For det første: hva er ulovlig barnepornografi? Vi er forhåpentligvis alle enige om at foreldre som fotograferer sine babyer nakne og henger bildene på stueveggen ikke begår noen forbrytelse. Det samme må gjelde for den profesjonelle fotografen som spesialiserer seg i slik fotografering og som bruker slike bilder i reklameøyemed. Dette er ikke barneporno, uansett hvilke tanker en eventuell pedofil betrakter måtte gjøre seg når han ser bildene. Hva med det mye beskrevne fenomenet at barn og ungdom legger ut bilder og film av seg selv på internett? Idet f.eks. en ung jente gjør dette frivillig, på eget initiativ, fra sitt eget rom, er det vanskelig å se på produktet som straffbart. Hva så med pornoaktører av ubestemmelig alder, som gir seg ut for å være voksne, juridisk sett, men som viser seg å være mindreårige? Skuespillerinnen Traci Lords fortalte i et intervju på CNN (http://transcripts.cnn.com/TRANSCRIPTS/0307/14/lkl.00.html) om hvordan hun på 80-tallet gjorde karriere som pornostjerne i USA fra hun var 15 til hun nådde den seksuelle lavalderen 18 uten at noen kjente til alderen hennes (hun brukte falske identitetspapirer). Er da de som laget, distribuerte og kjøpte filmene hennes skyldige i medvirkning til barneporno? Og hvis svaret er nei, endret dette seg da FBI avslørte henne og hun ble verdenskjent for nettopp dette? Er det å eie en engang lovlig kjøpt Traci Lords-film i dag ulovlig?

Det andre spørsmålet vi vil stille er: hva slags befatning med ulovlig barnepornografi bør være straffbar? Det er ingen tvil om at alle som forgriper seg på barn og bidrar til å filme eller fotogtafere dette er forbrytere. Det samme gjelder de som finansierer og selger/distribuerer produktet med viten og vilje. Vi mener også at de som bevisst kjøper slike filmer, og derfor gir økonomiske incentiver for de ulovlige aktivitetene, må være medskyldige. Det er likevel viktig å sette en grense for hvor langt dette medløperansvaret strekker seg.

For å ta et helt banalt eksempel: en person som finner et barnepornografisk bilde på gaten og ser på det, har ingen skyld i overgrepet. Dette må gjelde også om han har pedofile tilbøyeligheter. Om han ser på det én eller hundre ganger kan heller ikke påvirke straffbarheten. Det samme må kunne overføres til digitale bilder på en dataskjerm. Mottar du en e-mail med slike bilder uoppfordret er du ikke involvert i noen forbrytelse. Hva med om du klikker på en link, eller skriver inn en adresse til en nettside som viser ulovlige bilder? Gitt at du ikke gir noen form for tilbakemelding til de som har begått forbrytelsen, kan vi ikke se at det å se på eller å lagre et slikt bilde på haddisken er et overgrep. Det vitner kanskje om en usunn seksuell legning eller andre personlighetsforstyrrelser, men en har faktisk ikke bidratt til å skade noen. En kan kanskje betrakte det å hente inn slikt materiale som et rettighetsbrudd (da de fornærmede ikke kan sies å ha gitt sitt samtykke til å tilgjengeliggjøre materialet), men det blir tross alt en annen diskusjon.

Dette er nok et kontroversielt synspunkt for mange, og vi innser at det kan medføre komplikasjoner. For eksempel: hva hvis en er medlem av en lukket klubb som laster ned og deler slikt materiale? Å videreformidle noe en vet er barneporno, må være over streken, da det kan innebære å øke skaden som påføres ofrene. Men hva med å laste ned noe til eget bruk, uten penger eller annen motytelse, på en måte som gjør at distributøren motiveres til å fortsette overgrepene? Mye av det lovlige arbeidet som gjøres på Internett i dag er ikke motivert av lønn eller salggsinntekter, men heller av et ønske om anerkjennelse og berømmelse. Idet en distributør av slike filmer kan registrere antall mottakere; vil da de som laster ned filmen øke sjansen for at nye filmer blir laget og lagt ut? Dette er nok en gråsone, men vi mener nok at forbindelsen til det reelle overgrepet er såpass svak at dette neppe kan være straffbart, (…)

Et annet problem som oppstår ved å sette grenser for straffbarhet i slike saker gjelder en eventuell plikt til å gjøre politiet oppmerksomme på forbrytelser en er vitne til. I slike saker har brukeren til og med dokumentasjon på at overgrep har funnet sted. Vi går ut fra at de fleste av oss ville anse dette som en moralsk plikt, men det innebærer ikke at det skal være straffbart å unnlate å informere politiet om forbrytelser. (…)

Vi reiser disse problemstillingene fordi de ofte ikke passer inn i en politisk korrekt norsk mediehverdag. Aviser og etermedier ynder å fremstille alle slags forbrytere som ofre for en eller annen lidelse, avhengighet eller systemsvikt, men i barnepornosaker ropes det ofte ”Korsfest!” uten videre refleksjon. At anklager og arrestasjoner i slike saker er ekstremt stigmatiserende er også en faktor. VG kunne 31.10.05 (http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=108880) fortelle om en tobarnsmor som ble arrestert og kastet på glattcelle i sammenheng med den landsomfattende barnepornoaksjonen 25.05.04. Politiet hadde nemlig sporet to bilder av lettkledde barn til IP-adressen som sto i hennes navn. Disse viste seg å ha dukket opp gjennom et fildelingsprogram hennes mann brukte. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold 6 måneder etter, noe som ikke nødvendigvis fjerner det sosiale stigmaet. Vi spør: selv om mannen hadde lastet ned disse to bildene med overlegg, er det rimelig at politiet kommer på døra, konfiskerer alt datautstyr og kaster ekteparet på glattcelle? Fortjener ikke disse spørsmålene uansett en mer nyansert debatt enn hva tabloidene og Tor Erling Staff byr på i dag?