Det meldes om nye voldelige demonstrasjoner i Frankrike. Rasende, arbeidsledige ungdommer ønsker seg tilbake til en svunnen tid.

Aschehoug & Gyldendals Fremmedordbok definerer en idiot som et ”menneske med medfødt dårlig utviklet forstand; åndssløv person; tosk”. Ordet kommer opprinnelig fra det greske idiotes, som betyr ukyndig, privatperson eller legmann, og begrepet ble i antikkens Hellas ofte brukt om de som ikke interesserte seg for eller hadde innsikt i politikk. Vi har selvsagt den sistnevnte definisjonen i tankene når vi fastslår at franske gater i disse dager er fulle av idioter.

Frankrike har store problemer med sysselsetting. Arbeidsledigheten for den totale arbeidsstyrken har i mange måneder ligget rundt 10 %, godt over EUs gjennomsnitt, og verst har situasjonen vært for landets ungdom. For arbeidssøkere mellom 15 og 24 har Frankrike en arbeidsledighet på 22%, og totalt sett er kun 30% av denne aldersgruppen i arbeid. Til sammenlikning er ca. 60% av britiske 15-24-åringer i arbeid. Mange har brukt denne statistikken, og det faktum at etniske minoritetsgrupper kommer særlig uheldig ut i arbeidsmarkedet, som forklaringsmodell for opptøyene som herjet Paris og andre franske byer i høst. Nå har på nytt steinkasterne inntatt gatene for å protestere, og denne gangen er målet uttrykt: de vil at regjeringen skal stanse en ny lov som vil liberalisere arbeidsmarkedet for ungdom.

Torsdag 16. mars gikk anslagsvis 250 000 franskmenn i demonstrasjonstog mot Statsminister Dominique de Villepins nye lovforslag. Demonstrantene var en blanding av studenter ved eliteuniversiteter, unge arbeidsledige og ulike fagforeningsrepresentanter. Loven de protesterer mot er en lemping av de ekstremt restriktive franske arbeidslivsstatuttene, blant annet åpnes det for korttidskontrakter for ungdom under 26, en såkalt “contrat première embauche” (førstejobbskontrakt), hvor arbeidstaker etter endt kontraktstid kan sies opp uten begrunnelse. De rasende og indignerte krever i stedet at de skal få jobber med den samme beskyttelse som foregående generasjoner har nytt godt av; de ønsker å velge bort et utrygt arbeidsliv.

Tankesmia har lite til overs for de sittende franske makthavere. M de Villepin ble internasjonalt kjent da han som utenriksminister drev et forfengelig og kontraproduktivt spill i FNs Sikkerhetsråd under oppkjøringen til Irak-krigen. Etter at han ble hentet inn som statsminister viste han, etter vår mening, manglende fasthet under de nevnte gateopptøyer i fjor. Hans mentor, President Jacques Chirac, er en mann med en politisk fortid full av korrupsjonsanklager, og hans tyngde som politisk tenker illustreres godt ved utsagnet ”markedsliberalismen er vår tids kommunisme”. Disse nominelt konservative herrene kunne skryte av en marginal nedgang i arbeidsledigheten i januar i år (ned til 9,6%, jfr. EUs 8,3%). Men bak disse tallene skjuler det seg to ting: at en relativt stor andel av den aldrende befolkningen gikk ut i pensjon, slik at en fikk færre arbeidsdyktige mennesker totalt sett; og at regjeringen skapte en rekke nye subsidierte, offentlige stillinger. Faktum er at privat næringsliv skaper svært få nye arbeidsplasser, og dette rammer altså ungdommen hardest.

Det var derfor nokså uventet, men likefullt velkomment at denne regjeringen skulle gå inn i kjernen av problemene, nemlig strukturen i et altfor statisk arbeidsmarked. At responsen fra nettopp de som trenger denne politikken mest, altså ungdommen, skulle bli raseri og lidenskapelig protest er kanskje ikke like uventet, men likefullt frustrerende.

Det finnes få absolutte sannheter i samfunnsøkonomien, men en av oppfatningene det er sterkest konsensus om er at arbeidsmarkedsreguleringer som et sterkt oppsigelsesvern og obligatoriske arbeidsgiveravgifter virker negativt inn på sysselsettingen, særlig når økonomien produserer i underkant av full kapasitet. Den liberaliseringen som foreslås vil f.eks. gjøre det lettere for konjunkturfølsomme og sterkt sykliske bedrifter å ansette når de har behov og nedbemanne når dette kreves. Dessuten reduseres problemet med informasjonsasymmetri. Når en bedrift skal vurdere om de har råd til å ansette en ekstra person, løper de alltid en risiko med tanke på denne personens arbeidsinnsats og evner. De vil alltid ha mindre informasjon enn jobbsøkeren om hva han eller hun faktisk er verd, uansett om de ser på utdannelse, tidligere erfaring og intervju. Faren er at den nyansatte koster mer enn han yter, og dermed kan sette hele bedriftens lønnsomhet og andre arbeidsplasser i fare. Hvis det er svært vanskelig å si opp en uegnet arbeidstaker, vil den potensielle nedsiden ved en nyansettelse og den økonomiske risikoen bli større. Derfor vil færre bedrifter ansette i marginale tilfeller, og færre kommer i jobb. En ordning som gjør det mulig å inngå mer fleksible kontrakter vil gjøre det lettere for flinke og arbeidsvillige ungdommer å komme på innsiden av arbeidsmarkedet. Alternativet er ikke, som demonstantene later til å tro, fast og sikker jobb til alle. Alternativet er høyere ledighet og økonomisk stagnasjon. Med Kina og India i spissen halser resten av verden innpå Europa økonomisk sett, og nostalgisk, selvdestruktiv egoisme er ikke hva Frankrike trenger for å komme på offensiven i den internasjonale konkurransen.

En kan selvsagt spørre seg om de Villepin har den rette medisinen for å gjenreise en sårbar fransk økonomi. Svakheten ved det omtalte tiltaket er at det er et såkalt målrettet initiativ, ved at det retter seg kun mot de under 26, og dermed forskjellsbehandler arbeidstakere etter alder. Effekten er at de etablerte arbeidstakere forblir like beskyttet som før og at arbeidsledige over den angitte grense på 26 vil lide under at de ikke kan inngå kontrakter like fritt som deres yngre konkurrenter. Det er også nødvendig med andre, vidtgående reformer i arbeidsmarkedet. Et eksempel finnes i forhandlingsøkonomien. Generøse tariffoppgjør på mellomnivå med mektige, industrispesifikke fagforbund skader Frankrikes (og andre kontinentale økonomiers) konkurranseevne internasjonalt. Dessuten er utdanningssystemet ineffektivt og tungrodd, og bidrar til manglende sosial mobilitet.

Mange har sammenliknet denne ukens protester, delvis sentrert rundt det prestisjetunge Sorbonne-universitetet, med det som skjedde våren 1968. Den radikalt venstreorienterte ungdomsbevegelsen som fødtes den gang har blitt behørig diskutert i norske medier de siste ukene i forbindelse med filmatiseringen av ”Gymnaslærer Pedersen”. Skuespiller Ane Dahl Torp har sagt om sin rollefigur og ml-bevegelsen: ”Det som er vakkert med Nina, Pedersen og de andre i filmen, er at de kjempet innbitt for noe som er større enn seg selv. Man kan alltids diskutere om det de trodde på var riktig, men de kjempet ut ifra idealisme, for at verden skal bli et bedre sted for alle.” Til dette er det to ting å bemerke: for det første har vår tids demonstranter nettopp ikke noe større enn seg selv i tankene. Vår generasjons barrikadestormere samles selvrettferdig og uten blygsel under banneret: ”Mer til oss!”. Selv tiltak som er utformet for å hjelpe demonstrantene avfeies fordi de ikke får i pose og sekk. For det andre må vi si oss uenige med Ane Dahl Torp i at engasjement er bra i seg selv. Engasjement ledet av uvitenhet er direkte farlig. Disse demonstrantene skader mest seg selv og sin egen sak. Enda verre er de som attpå til skader andre, som de selv søker å hjelpe, jfr. antiglobaliseringslobbyen. Blindt raseri og kontraproduktiv atferd er ikke noe å applaudere. Skal Frankrike en gang i fremtiden gjenvinne en økonomisk styrke og en internasjonal tyngde som rettferdiggjør det galliske selvbilde, må dagens ungdom vise langt større vidsyn og økonomisk reformvilje enn M Chirac og hans kumpaner har stått for til nå. Denne uken har på ingen måte gitt grunn for slik optimisme.