Browsing the archives for the fagbevegelse tag

For(r)eninga

3 Comments
politikk

Få ting på denne jord er mer harmdirrende selvrettferdig enn når Arbeiderpartiets generalsekretær Martin Kolberg forsvarer fagbevegelsen etter at en eller annen lyseblå spirrevipp har sagt noe som ikke skulle sies. Pompøsiteten har liksom ingen grenser. Og mens noen av oss blir pinlig berørt (som når en komiker mislykkes og tilskuerne ønsker seg alle andre steder enn der de er), sitter andre og nikker aggressivt mens pulsen øker. Fagbevegelsen vekker sterke og motstridende følelser hos mange. Denne artikkelen vil oppsummere våre viktigste motforestillinger mot fagbevegelsen og de rammevilkårene samfunnet har gitt den.

For klarhetens skyld påpeker vi først følgende: Fagforeninger kan i teorien være aldeles strålende. Det er ikke fenomenet fagforeninger som her er vårt anliggende. Våre innvendinger går på samfunnets rammevilkår og fagbevegelsens egne tradisjoner og idéer.

La oss først se på hvilken rolle fagbevegelsen fyller. Primæroppgaven er åpenbart å forhandle lønn og andre arbeidsvilkår på vegne av sine medlemmer. Ved å kombinere litt innflytelse fra hver og en av mange medlemmer, bruker organisasjonene sin samlede kraft til å fremforhandle kollektive løsninger på deres vegne. Står man sammen blir man sterkere enn summen av delene. Så langt, så godt. Den andre, og langt mer tvilsomme delen av fagbevegelsens virksomhet, er å projisere denne kollektive kraften i andre retninger enn lønnsforhandlinger. Forstå oss rett – dette er og bør være lov. Problemet er at resten av samfunnet gir etter litt etter litt. Man gir fagbevegelsen stadig nye og større innrømmelser som håndheves gjennom felleskapet. Organisasjonsfrihet burde etter vårt syn innebære en rett til å kunne delta i enhver organisasjon man skulle ønske uten at dette får konsekvenser for ditt liv, din frihet eller helse. Punktum. Det bør ikke innebære en potensiell arbeidsgivers plikt til å ansette deg uavhengig av hvilke organisasjoner du er medlem av, eller forbud mot å sparke deg om du legger ned arbeidet du har avtalt å utføre.

AKP-ML var i sin tid velkjente for sin autoritære fremferd guidet av militant retthaverskhet og klokketro på eget verdensbilde. Ikke helt tilfeldig er fagbevegelsen i dag den fremste eksponent for ukritisk tro på egne dogmer. La oss for eksempel ta for oss verdens bunnslam – gratispassasjerene (du vet de som blir spyttet på og skreket til på gata av rettroende i orange refleksvester når streikesesongen tar seg opp). Fagforeninger hater virkelig disse menneskene. Det finnes fagforeninger der de organiserte har stående instruks fra foreningens ledelse om ikke å arbeide sammen med uorganiserte (les: gratispassasjerer). Hva kan være årsaken til dette? Fagbevegelsen er jo varme tilhengere av organisasjonsfrihet?

Problemet er at fagbevegelsen forhandler rettigheter for alle – også de uorganiserte. Og fagbevegelsen mener derfor at siden de tar byrden ved forhandlingsbordet (de betaler tross alt for forhandlingsstyrken gjennom kontingenter osv, mens de uorganiserte ikke gjør det), bør de også ha anledning til å forhandle frem noen særfordeler for sine egne medlemmer. Dette høres rimelig ut, ikke sant? Spør deg så hvorfor fagforeningene forhandler på alles vegne, og ikke bare sine egne (for det er fagforeningene selv som har insistert på å gjøre dette i alle år). Se på det slik: dersom fagbevegelsen hadde forhandlet frem særfordeler kun for seg selv, ville det blitt dyrere å ansette en fagorganisert enn en uorganisert. Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at dette ville drive fagforeningene ut av business. Altså krever fagforeningene selv (naturlig nok) at også uorganiserte skal ha de samme vilkår som dem. Dermed står den uorganiserte igjen med følgende problem: dersom han ikke organiserer seg, vil han spyttes på av streikevaktene i oransje vester fordi han ikke bidrar og er ’solidarisk’. Om han tilbyr seg å arbeide uten de rettighetene fagforeningene har fremforhandlet, vil hans arbeidsgiver få LOs advokater på nakken for ikke å etterkomme den tariffestede lønnen også til den uorganiserte. Er det fortsatt snakk om organisasjonsfrihet?

Under forrige lønnsoppgjør kunne vi se en morsom ny allianse – mellom statsminister Bondevik og hans initiativ mot mobbing – og fagbevegelsen. De engasjerte seg sterkt i antimobbe-saken. Det var en kjempesak, må vite! Gå så ut på gata i streikesesongen og legg merke til om de mange streikevaktene i oransje vester fremstår som tilhengere eller motstandere av mobbing. Ta f eks på deg en t-skjorte med påskriften “Jeg er uorganisert og stolt av det!”. Tankesmia vil være behjelpelig med tillaging av t-skjorter dersom noen vil ta sjansen.

La oss se på et av de siste skudd på stammen av fagforeningenes kjernesaker – kampen mot sosial dumping. Dumping handler i økonomisk forstand om å dumpe overskuddskapasitet utenfor hjemmemarkedet. I dette tilfellet må det bety at de menneskene som søker seg ut av hjemlig ulykke, er overflødige og dumpesoss. Språkbruken antyder ikke overdreven respekt for de menneskene som kommer hit for å brødfø familien sin, men det er vel ikke så rart siden det ikke er disse menneskene Fagbevegelsen er opptatt av. Fagbevegelsen må ha følt at kampen mot sosial dumping klinger bedre enn “Kampen for egne interesser” slik at det kan gi et blekt skinn av å være en kamp for polakkers rettigheter. Det kan synes som fagbevegelsens tro på hva vi biter på ikke har noen ende, men argumenter er formålsløse. Dette dreier seg nemlig om “sol(l)idaritet” – et begrep fagbevegelsen allerede eier. Er det noen som tror øst-europeisk arbeidskraft ville ønsket seg til Norge om de ikke hadde tjent bedre her enn i hjemlandet (selv med dårligere lønn enn sine norske kolleger)? Og videre: er det noen som tror øst-europeere som verken har de språklige eller geografiske forutsetninger for å konkurrere på like vilkår med norsk arbeidskraft vil få arbeid her om de plutselig blir like dyre i drift som sine norske konkurrenter? Selvsagt ikke! Men det heter fortsatt “solidaritet” i fagbevegelsens verden av selvmotsigende dogmer. Problemet er faktisk hva som har foregått helt frem til vår tid: å låse mennesker til de livsvilkår de var født inn i, og deretter selge og kjøpe varer av hverandre uten mulighet for sosial mobilitet. Fri flyt av varer må også følges av fri flyt av mennesker – det er utjevnende. Den norske fagbevegelsens kamp mot sosial dumping er en ren interessekamp de rike i verden fører på egne vegne.

Et annet utslag av fagbevegelsens solidariske tilbøyeligheter, er kampen for fast jobb til alle. Dette er et særlig interessant fenomen i perioder med arbeidsledighet – ettersom antall arbeidsplasser generelt sett står i motsatt sammenheng med hvor rigide reglene for arbeidslivet er. Kort sagt: dersom du – som fagforeningene – går inn for at det ikke skal være anledning til korttidsansettelser (altså må bedriftene ansette potensielle arbeidstagere fast med én gang), vil risikoen ved en nyansettelse øke betraktelig. Resultatet er naturligvis at bedrifter vil vegre seg mot å gjøre nyansettelser, med det resultat at færre vil få jobb og kapasitetsutnyttelsen i økonomien vil synke (samfunnet som helhet blir fattigere). Det kan synes som om fagforeningene her står på de sterkes side (de som har jobb) mot de svake (de arbeidsledige).

Resultatet av at disse synspunktene ble implementert i lovs form for noen år siden, var en sterk vekst i vikarbyråer som Adecco og Manpowers omsetning. Pga en lovtekst med de sedvanlige smutthull, har disse byråene anledning til å ansette folk fast, men uten stillingsprosent – noe som i praksis betyr akkurat det samme som midlertidige ansettelser. Én liten forskjell er det dog; disse byråene tar en del av lønna til de som blir midlertidig ansatt. Altså har fagbevegelsens lobbyister i samarbeid med våre velmenende politikere klart å motvirke den negative effekten på sysselsettingen et fravær av mulighet for korttidsansettelser ville medført, med et smutthull der man likevel kan ansette midlertidig, bare med dårligere vilkår for den korttidsansatte. Det er ikke umulig at dette har sammenheng med at fagforeningene i hovedsak organiserer folk som allerede er i jobb.

Merk at dette beleilig nok fortsatt faller inn under begrepet “solidaritet”, og årsaken er som du forstår at fagforeningenes definisjon av solidaritet må være omtrent som følger:

Solidarisk; adj., mer~, mest~ alt en fagforening tar seg til kan betegnes som solidarisk. Eks. “Fagforeningen stilte seg solidarisk med den polske fremmedarbeideren som ikke visste sitt eget beste.” Står i motsetning til hjerterått; adj., mer~, mest~ alt det en fagforening eller parti på venstresiden ikke tar seg til, og i særdeleshet det Høyre og FrP sysler med. Eks. “Representanten fra Høyre la frem det hjerteråe forslaget mens han gned seg i hendene.”

- Norske fagforeningers virkelighetsforståelse?

Hva som er skrevet i denne artikkelen til nå, handler om hva fagbevegelsen gjør utenfor sitt primære virkeområde (forhandle lønn og arbeidsvilkår). Legg så til at mange årsverk går tapt hvert år med bakgrunn i streiker – f eks har uroen i SAS i det siste medført store samfunnsmessige tap både direkte for selskapet og indirekte for deres kunder. En passende konklusjon vil kanskje være at solidaritet egentlig er å gjøre hva som til enhver tid tjener deg og din gruppe best, og konsekvent tråkke på tredjepart, enten disse er polakker, gratispassasjerer eller et annet tilfeldig offer som skal fly fra A til B når flygelederne streiker eller kjøpe seg dopapir når transportarbeiderne tar på oransje vester.

Det er en rådende oppfatning at fagbevegelsen utgjør en viktig og positiv pillar for samfunnet. Vår klare oppfatning er vel at de ofte opptrer som det motsatte; at fagbevegelsen er et kamporgan for bestemte interesser i samfunnet, og som sådan i beste fall en svak pillar for annet enn seg selv. Hvis fagbevegelsen i det minste kunne være ærlige nok til å vedgå at de driver interessekamp, snarere enn å innføre Orwellske begrep hver gang de skal kjempe for sine egne interesser, hadde det vært et lite skritt i riktig retning.

Gratulerer med dagen, kam(m)erater!

Idiotene

14 Comments
politikk

Det meldes om nye voldelige demonstrasjoner i Frankrike. Rasende, arbeidsledige ungdommer ønsker seg tilbake til en svunnen tid.

Aschehoug & Gyldendals Fremmedordbok definerer en idiot som et ”menneske med medfødt dårlig utviklet forstand; åndssløv person; tosk”. Ordet kommer opprinnelig fra det greske idiotes, som betyr ukyndig, privatperson eller legmann, og begrepet ble i antikkens Hellas ofte brukt om de som ikke interesserte seg for eller hadde innsikt i politikk. Vi har selvsagt den sistnevnte definisjonen i tankene når vi fastslår at franske gater i disse dager er fulle av idioter.

Frankrike har store problemer med sysselsetting. Arbeidsledigheten for den totale arbeidsstyrken har i mange måneder ligget rundt 10 %, godt over EUs gjennomsnitt, og verst har situasjonen vært for landets ungdom. For arbeidssøkere mellom 15 og 24 har Frankrike en arbeidsledighet på 22%, og totalt sett er kun 30% av denne aldersgruppen i arbeid. Til sammenlikning er ca. 60% av britiske 15-24-åringer i arbeid. Mange har brukt denne statistikken, og det faktum at etniske minoritetsgrupper kommer særlig uheldig ut i arbeidsmarkedet, som forklaringsmodell for opptøyene som herjet Paris og andre franske byer i høst. Nå har på nytt steinkasterne inntatt gatene for å protestere, og denne gangen er målet uttrykt: de vil at regjeringen skal stanse en ny lov som vil liberalisere arbeidsmarkedet for ungdom.

Torsdag 16. mars gikk anslagsvis 250 000 franskmenn i demonstrasjonstog mot Statsminister Dominique de Villepins nye lovforslag. Demonstrantene var en blanding av studenter ved eliteuniversiteter, unge arbeidsledige og ulike fagforeningsrepresentanter. Loven de protesterer mot er en lemping av de ekstremt restriktive franske arbeidslivsstatuttene, blant annet åpnes det for korttidskontrakter for ungdom under 26, en såkalt “contrat première embauche” (førstejobbskontrakt), hvor arbeidstaker etter endt kontraktstid kan sies opp uten begrunnelse. De rasende og indignerte krever i stedet at de skal få jobber med den samme beskyttelse som foregående generasjoner har nytt godt av; de ønsker å velge bort et utrygt arbeidsliv.

Tankesmia har lite til overs for de sittende franske makthavere. M de Villepin ble internasjonalt kjent da han som utenriksminister drev et forfengelig og kontraproduktivt spill i FNs Sikkerhetsråd under oppkjøringen til Irak-krigen. Etter at han ble hentet inn som statsminister viste han, etter vår mening, manglende fasthet under de nevnte gateopptøyer i fjor. Hans mentor, President Jacques Chirac, er en mann med en politisk fortid full av korrupsjonsanklager, og hans tyngde som politisk tenker illustreres godt ved utsagnet ”markedsliberalismen er vår tids kommunisme”. Disse nominelt konservative herrene kunne skryte av en marginal nedgang i arbeidsledigheten i januar i år (ned til 9,6%, jfr. EUs 8,3%). Men bak disse tallene skjuler det seg to ting: at en relativt stor andel av den aldrende befolkningen gikk ut i pensjon, slik at en fikk færre arbeidsdyktige mennesker totalt sett; og at regjeringen skapte en rekke nye subsidierte, offentlige stillinger. Faktum er at privat næringsliv skaper svært få nye arbeidsplasser, og dette rammer altså ungdommen hardest.

Det var derfor nokså uventet, men likefullt velkomment at denne regjeringen skulle gå inn i kjernen av problemene, nemlig strukturen i et altfor statisk arbeidsmarked. At responsen fra nettopp de som trenger denne politikken mest, altså ungdommen, skulle bli raseri og lidenskapelig protest er kanskje ikke like uventet, men likefullt frustrerende.

Det finnes få absolutte sannheter i samfunnsøkonomien, men en av oppfatningene det er sterkest konsensus om er at arbeidsmarkedsreguleringer som et sterkt oppsigelsesvern og obligatoriske arbeidsgiveravgifter virker negativt inn på sysselsettingen, særlig når økonomien produserer i underkant av full kapasitet. Den liberaliseringen som foreslås vil f.eks. gjøre det lettere for konjunkturfølsomme og sterkt sykliske bedrifter å ansette når de har behov og nedbemanne når dette kreves. Dessuten reduseres problemet med informasjonsasymmetri. Når en bedrift skal vurdere om de har råd til å ansette en ekstra person, løper de alltid en risiko med tanke på denne personens arbeidsinnsats og evner. De vil alltid ha mindre informasjon enn jobbsøkeren om hva han eller hun faktisk er verd, uansett om de ser på utdannelse, tidligere erfaring og intervju. Faren er at den nyansatte koster mer enn han yter, og dermed kan sette hele bedriftens lønnsomhet og andre arbeidsplasser i fare. Hvis det er svært vanskelig å si opp en uegnet arbeidstaker, vil den potensielle nedsiden ved en nyansettelse og den økonomiske risikoen bli større. Derfor vil færre bedrifter ansette i marginale tilfeller, og færre kommer i jobb. En ordning som gjør det mulig å inngå mer fleksible kontrakter vil gjøre det lettere for flinke og arbeidsvillige ungdommer å komme på innsiden av arbeidsmarkedet. Alternativet er ikke, som demonstantene later til å tro, fast og sikker jobb til alle. Alternativet er høyere ledighet og økonomisk stagnasjon. Med Kina og India i spissen halser resten av verden innpå Europa økonomisk sett, og nostalgisk, selvdestruktiv egoisme er ikke hva Frankrike trenger for å komme på offensiven i den internasjonale konkurransen.

En kan selvsagt spørre seg om de Villepin har den rette medisinen for å gjenreise en sårbar fransk økonomi. Svakheten ved det omtalte tiltaket er at det er et såkalt målrettet initiativ, ved at det retter seg kun mot de under 26, og dermed forskjellsbehandler arbeidstakere etter alder. Effekten er at de etablerte arbeidstakere forblir like beskyttet som før og at arbeidsledige over den angitte grense på 26 vil lide under at de ikke kan inngå kontrakter like fritt som deres yngre konkurrenter. Det er også nødvendig med andre, vidtgående reformer i arbeidsmarkedet. Et eksempel finnes i forhandlingsøkonomien. Generøse tariffoppgjør på mellomnivå med mektige, industrispesifikke fagforbund skader Frankrikes (og andre kontinentale økonomiers) konkurranseevne internasjonalt. Dessuten er utdanningssystemet ineffektivt og tungrodd, og bidrar til manglende sosial mobilitet.

Mange har sammenliknet denne ukens protester, delvis sentrert rundt det prestisjetunge Sorbonne-universitetet, med det som skjedde våren 1968. Den radikalt venstreorienterte ungdomsbevegelsen som fødtes den gang har blitt behørig diskutert i norske medier de siste ukene i forbindelse med filmatiseringen av ”Gymnaslærer Pedersen”. Skuespiller Ane Dahl Torp har sagt om sin rollefigur og ml-bevegelsen: ”Det som er vakkert med Nina, Pedersen og de andre i filmen, er at de kjempet innbitt for noe som er større enn seg selv. Man kan alltids diskutere om det de trodde på var riktig, men de kjempet ut ifra idealisme, for at verden skal bli et bedre sted for alle.” Til dette er det to ting å bemerke: for det første har vår tids demonstranter nettopp ikke noe større enn seg selv i tankene. Vår generasjons barrikadestormere samles selvrettferdig og uten blygsel under banneret: ”Mer til oss!”. Selv tiltak som er utformet for å hjelpe demonstrantene avfeies fordi de ikke får i pose og sekk. For det andre må vi si oss uenige med Ane Dahl Torp i at engasjement er bra i seg selv. Engasjement ledet av uvitenhet er direkte farlig. Disse demonstrantene skader mest seg selv og sin egen sak. Enda verre er de som attpå til skader andre, som de selv søker å hjelpe, jfr. antiglobaliseringslobbyen. Blindt raseri og kontraproduktiv atferd er ikke noe å applaudere. Skal Frankrike en gang i fremtiden gjenvinne en økonomisk styrke og en internasjonal tyngde som rettferdiggjør det galliske selvbilde, må dagens ungdom vise langt større vidsyn og økonomisk reformvilje enn M Chirac og hans kumpaner har stått for til nå. Denne uken har på ingen måte gitt grunn for slik optimisme.