USAs nyslåtte president, demokraten Barack Obama, gikk til valg på å forandre Washington. Han ville sette en ny tone ved å samarbeide på tvers av partilinjer og stille større krav til politikeres personlige etikk, særlig rollesammenblanding mellom politiske verv og lobbyvirksomhet for private selskap. Nå bør det ikke overraske noen at dette gikk i vasken nokså umiddelbart etter tiltredelse, men vi finner det likevel underholdende å oppsummere de største flausene (la oss for ordens skyld presisere at Tankesmia ikke har den ringeste illusjon om at ting ville sett annerledes ut med John McCain ved roret).

En av de første forandringene Obama skulle sørge for, var at lobbyister ikke skulle ha adgang til toppstillinger i hans administrasjon. Jeg tror det var en torsdag han annonserte formelle regler rundt dette, for påfølgende fredag å annonsere det første unntaket fra regelen med utnevnelsen av William J. Lynn III som vise-forsvarsminister, frem til juli i fjor en aktiv lobbyist for firmaer som leverer materiell og tjenester til Pentagon.

Så var det den heller moderat kapable guvernøren i New Mexico, Bill Richardson, som i det minste måtte få en halv-viktig posisjon i Obamas regjering fordi han støttet Obama over Hillary Clinton i valgkampen. Både han og den demokratiske presidentkandidaten fra 2004, John Kerry (som også støttet Obama), ønsket seg posten som utenriksminister. Etter å ha veid ulike hensyn (belønne lojale støttespillere opp mot å ikke sette fullstendig inkapable politikere i for tunge posisjoner), landet Obama på å gi Hillary Clinton posten som utenriksminister (hvilket må ha frydet herrene Richardson & Kerry), mens Richardson fikk posten som handelsminister. Det var inntil Richardson måtte trekke seg fordi han er under etterforskning for å ha brukt guvernør-posten til å kreve kompensasjon for attraktive offentlige kontrakter.

Dernest kommer Timothy Geithner, mannen alle mener kan redde USA fra økonomisk undergang ved hjelp av akkurat de samme virkemidlene som alle andre foreslår. Obama har utpekt ham til finansminister, med det øverste ansvar for USAs finanser, og IRS… som han selv har unnlatt å betale sin egen skatt til. Ikke bare hadde han bekvemt ‘glemt’ å innrapportere sine inntekter i tiden han arbeidet for IMF – da dette ble ‘oppdaget’ omtrent da han innså at han kunne bli USAs neste finansminister, betalte han restskatt for bare de to årene han var pliktig til, ikke for de fire årene han faktisk underrapporterte sine inntekter. Nå mener ikke Tankesmia mye rundt hvorvidt du bør betale skatten din eller ikke, men når demokrater som kontinuerlig ønsker å øke skattene på alle andre ikke betaler sine egne, se da blir det litt morsomt likevel.

Så var det den respekterte tidligere majoritetslederen i Senatet, Tom Daschle, som med sine røde briller har ivret for offentlig helsevesen (og dermed økte skatter) i mange år. Obama mente han ville være ypperlig til å oppnå det Hillary Clinton feilet med som førstedame på 90-tallet – få orden på helsetjenestene i USA som helseminister. Problemet? Han hadde ‘glemt’ å innrapportere intektene sine korrekt – ca 140.000 dollar for å være presis. Mange kommentatorer mente lenge at han ville bli helseminister likevel fordi han hadde gitt så mye penger til andre senatorer i valgkampstøtte – 14 av dem i alt – og det var jo disse som skulle avgjøre hans videre skjebne. Han trakk sitt kandidatur 3 februar.

Pay-to-play-problemet til guvernør Richardson blekner imidlertid i forhold til guvernørkollega og partifelle Rod Blagojevich i Illinois som ble arrestert 9. desember etter at telefonavlytting avslørte omfattende utpressing og forventning om kompensasjon fra den han utpekte som Barack Obamas etterfølger i Senatet.

For oss som har fulgt med i amerikansk politikk en stund, er det tydelig at ting er i ferd med å forandre seg. Tidligere kunne du ta for gitt at det var republikanerne som agiterte for ansvarlig økonomisk politikk og tiltak for å gjøre homofiles liv vanskeligere på både inn- og utpust, for i neste øyeblikk å bli tatt med en mannlig prostituert og buksene nede på kongressens toalett etter å ha stemt for nok en budsjettoverskridelse. Du kunne uten videre anta at en fyr som Ted Haggart, en anti-homofil, ny-kristen vekkelsespastor som viste seg å være litt homofil selv også, var republikaner selv om du aldri hadde hørt ham si det. Nå kan det se ut som vinden snudde i mars 2008, da guvernør Elliot Spitzer i New York, også han demokrat, måtte gå pga en prostitusjonsskandale, etter selv å ha lagt mye arbeid i å knekke prostitusjonsringer i sitt arbeid som statsadvokat. Det skal i anledningen nevnes at republikanere som Senator Ted Stevens fra Alaska på ingen måte ligger på latsiden hva angår aktivitet som ikke tåler dagslys – men deres hegemoni på dobbeltmoral er definitivt over.

Dersom det er rett at like barn leker best kan man jo håpe det blir lettere å samarbeide på tvers av partilinjer fremover.