Den populære fildelingsteknologien BitTorrent har blitt en hodepine for politikere såvel som innehavere av opphavsrettighetsbeskyttet materiale. Fildeleingen er effektiv, anonym – og verst av alt: de som driver de store BitTorrent registrene gjør ikke noe ulovlig. De lagrer nemlig bare informasjon om informasjon – det man kaller metainformasjon – ikke informasjonen selv. Det beskyttede materialet er aldri innom deres servere, de holder bare styr på hvem som deler det, og formidler denne informasjonen til de som ber om det.
Det er ingen tvil om at tyveri av beskyttet materiale er et problem for de som eier det. Store deler av deres inntektsgrunnlag faller bort. Problemet er å få tatt de som faktisk stjeler materialet. Det gjeldende lovverk er i stor grad tilpasset den tidsalder da informasjon reiste rundt på plast og papir. Man hadde en faktisk reproduksjonskostnad for videre distribusjon, og man kunne ta de som søkte å tjene penger på slik distribusjon av materiale de ikke eide rettighetene til. I dag reiser informasjon digitalt, og merkostnaden for reproduksjon av én enhet er null. Man kan ikke lenger spore opp økonomiske motiv, og det gjør hele prosessen mer komplisert. Man kan ikke påvise et direkte økonomisk tap for rettighetshaver i det enkelte tilfelle (man vet jo ikke om tyven ville kjøpt materialet om det ikke var ‘gratis’), og det er ingen tredjeperson som har skodd seg på transaksjonen heller. De ulike lovverk rundt om i verden sier i dag omtrent som følger: det er ikke tillatt å tilgjengeliggjøre beskyttet materiale for andre dersom du ikke har tillatelse, men du kan som enkeltperson trygt laste ned det du finner åpent på internett. I praksis er omfanget av dette så stort i dag, at det vil være nær umulig å spore opp alle tyvene. Det er heller ikke tydelig definert hvorvidt det faktisk er tyveri.
For en pragmatisk politiker (les: de fleste politikere) som den svenske justisministeren blir det lett å se etter løsninger som ikke løser noe problem eller er rett, men som stilner stormen på kort sikt. Han undrer seg derfor om det ikke er lettere å straffe alle med en gang – gjennom en avgift knyttet til bredbåndsabonnementene som skal tilfalle innehaverne av intellektuell eiendom. Altså skal Medelsvensson straffes om han stjeler eller ikke.
Det er ikke bare den åpenbare urimeligheten i å straffe den som intet galt har gjort som er problematisk her. Ved å kreve inn betaling gjennom en slik avgift har man jo på sett og vis også legitimert tyveriene. Man vil jo allerede ha betalt for materialet.
Det er et bekymringsfullt tegn i tiden at politikere bryr seg stadig mindre om hva som er rett og galt, og har skiftet fokus mot å løse problemer for de som til enhver tid føler de trenger det. Uten at Tankesmia ser snev av logikk i det, ble det for en tid tilbake foreslått å kriminalisere horekunder for å gjøre det lettere å ta bakmennene. Vi forstår ikke på noen måte hvordan dette skulle gå til, men vi forstår at forslagsstiller vet han ikke straffer de han er ute etter.
Får vi snart fartsbøter over skatteseddelen hvis vi har gyldig sertifikat?
Relevant:
Dagbladet 5/1-07; Henrik S. Spilker
Jonners
“Det er heller ikke tydelig definert hvorvidt det faktisk er tyveri.”
Det er faktisk ikke tyveri. Når noen stjeler noe så tar de jo en gjenstand fra eieren, altså eieren er ikke lenger i besittelse av gjenstanden.
Dessverre er det ganske vanlig at folk tar feil pÃ¥ dette omrÃ¥det. For eksempel er begrepet “intellektuell eiendom” egentlig meningsløst, da man ikke kan eie ideer. I Ã¥ndsverkloven vil du se at “eie” ikke brukes en eneste gang. Man eier ikke en ide, men man kan ha fÃ¥tt enerett pÃ¥ ideen eller enhver implementasjon av ideen (et slags monopol) dersom staten mener det er riktig. I vÃ¥rt samfunn mener staten at det er riktig Ã¥ gi folk “monopoler” pÃ¥ ideer, men det er ogsÃ¥ debatt om hvor omfattende dette skal være.
Tyveri og brudd på åndsverkloven er to forskjellige lovbrudd. De er begge ulovlige (selvsagt), men det er lite hensiktsmessig å kalle noe tyveri når det ikke er det.