Vi presenterte nylig et innlegg som argumenterte for at religion ikke har noe i det offentlige ordskifte å gjøre, og at rasjonalitet og humanisme heller bør ligge til grunn for politikk og etikk. Denne uken kan vi lese om to saker hvor religionens rolle i samfunnet blir belyst. På hver sin måte tok nemlig de to største verdensreligionene et lite skritt i retning av det moderne samfunn.
I Malaysia, et land med et muslimsk flertall blant sine ca. 24 millioner innbyggere, planlegger myndighetene ekstravagant nok et romprogram. Den første malaysier vil etter planen entre verdensrommet (og den internasjonale romstasjonen) ombord i en russisk romferge neste år, og det langsiktige målet er en malaysisk månelanding innen 2020. Som en av de sterkest voksende og mest suksessfulle asiatiske tigerøkonomiene, ønsker Malaysia å etablere seg som en stormakt også på det teknologiske plan. Landets ledere ser på en månelanding som en viktig symbolhandling i så måte.
Slike ambisjoner styrker tilsynelatende selv- og nasjonalfølelsen for malaysierne. Samtidig byr dette på nye utfordringer for de potensielle astronautene: hvordan skal en rettroende muslim (som det forutsettes at romfarerne vil være) overholde sine religiøse forpliktelser i verdensrommet? Hvordan knele mot Mekka fem ganger om dagen når den arabiske halvøy befinner seg direkte under deg, imens du svever vektløs rundt i en romstasjon 360 km over bakken? Hvordan presse inn fem bønnestunder mellom soloppgang og solnedgang når en romfarer kan oppleve ti-tolv soloppganger og solnedganger i døgnet? Og hva med påkrevet rituell lutrelse når vannreservene er begrensede?
Heldigvis har det malaysiske vitenskapsdepartementet tatt tak i disse problemstillingene. En komité av skriftlærde og vitenskapsmenn er nå nedsatt for å lage de nødvendige retningslinjer. Et komitémedlem fortalte tv-kanalen BBC World at dette viste hvor sivilisert, teknologivennlig og moderne den statsgodkjente malaysiske islamvarianten (Islam Hadhari) er. Slik håper de å gjøre både vantro og mindre progressive muslimer oppmerksomme på at denne verdensreligionen faktisk følger med i tiden.
På den andre siden av sivilisasjonskollisjonen har Pave Benedikt XVI også nedsatt en blandet kommisjon av vitenskapsmenn og teologer. Bakteppet for denne gruppens mandat er langt mer dystert: de skal revidere den katolske kirkes syn på kondombruk i lys av AIDS-epidemien. Vatikanet er kjent med den grusomme statistikken; over 25 millioner har dødd av AIDS, og rundt 40 millioner antas å være smittet av HIV i dag. De vet også at hyppigere bruk av kondom vil redusere smittefaren, og redde svært mange liv. Vi tviler ikke på at den gode Ratzinger gjerne skulle ha bidratt til å bekjempe denne fryktelige sykdommen. Han har imidlertid et problem: Gud har allerede uttalt seg om slike gummiinnretninger gjennom sin stattholder på jorden, (Benedikts forgjenger) Paul VI, og dommen var ikke positiv. I 1968 ble teksten «Humanae Vitae» forfattet under Pauls regime, og her ble all prevensjonsbruk erklært syndig i Guds øyne. Pauls ord er, i likhet med Benedikts, ufeilbarlig og endelig. En så from mann som Benedikt ønsker selvsagt ikke å handle mot Vårherres vilje, og har derfor festet sin lit til at dette «strike-teamet» skal finne et smutthull som Gud/Paul ikke dekket i den eksisterende lovteksten. Kan det f.eks. tenkes at kondombruk, innenfor ekteskapet, når den ene parten er HIV-positiv, ikke er synd?
Vatikanet annonserte kommisjonen nesten umiddelbart etter at en avgått kardinal, Carlo Maria Martini, kom med frisinnede uttalelser til pressen som skapte bølger i den katolske verden. Martini hevdet nemlig at i valget mellom internekteskapelig kondombruk og overføring av HIV-smitte, var kanskje kondomet det minste av to onder. At dette radikale standpunktet tas opp til vurdering må sies å være overraskende progressivt av en så konservativ teolog som dagens pave. Skulle, mot formodning, Roma gi sin halvhjertede velsignelse til kondombruk i spesielle tilfeller, ville dette opplagt være en strålende nyhet for de som nå vil kunne reddes eller redde seg selv fra AIDS og en altfor tidlig død.
På overflaten er dette to oppløftende nyheter, all absurditet til side. Verdens muslimer trenger å ta til seg vår tids teknologiske og ideologiske nyvinninger, og katolikker i alle land trenger å beskytte seg mot AIDS. Men nettopp slike små, progressive innrømmelser til det sekulære samfunn avslører bare i enda større grad hvorfor organisert religion er en belastning for individet og samfunnet. At en astronaut, selve symbolet på vår teknologiske fremgang og grenseløse muligheter, må konferere med et råd av mystikere om hvordan skikker fra en beduinerstamme på 600-tallet skal praktiseres i vektløs tilstand er uhørt. Malaysias astronauter burde vende tilbake til sine egne etter endt romreise og fortelle hva de har sett med egne øyne: at jorda er rund. At en gammel tysker overbeviser millioner av mennesker i Afrika om at de heller skal påføre seg selv og andre lidelse og død enn å ta i bruk en latexhinne er forkastelig, noe mannen nå forhåpentligvis innser.
Problemet er, som vi tidligere har slått fast, ikke at teologene tolker dogmatiske tekster for snevert, men at dette tankegodset i det hele tatt får innflytelse over viktige avgjørelser som fattes i denne verden. Det finnes en forestilling om at religion er bra i små, moderate doser. Den prinsipielt uholdbare norske statskirkeordningen har blitt forsvart på dette grunnlaget. Men er det egentlig noen vesensforskjell mellom f.eks. Gunnar Stålsett og Børre Knutsen? Den ene fremstiller Jesus omtrent som en middels, nordisk sosialdemokrat anno år 2000; den andre har en strengere fortolkning av skriften. Stålsett er heldig: hans Gud har gitt ham et relativt populært budskap (tilgivelse, moderat toleranse) å formidle. Knutsen er mer av en martyr: han må, formodentlig på Guds befaling, kaste blodige fosterdukker på sine medmennesker. Skal vi ta dem på ordet, må vi anta at forskjellene ikke primært springer ut fra de to prestenes eget sinnelag, slik mange later til å tro, men fra hvilken religiøs frekvens de har stilt inn mottakeren på.
Vi tror at det foregår et slags «Clash of Civilizations» i våre dager, men vi aksepterer ikke at motpolene er Islam og Kristendom. Obskure muslimske trosretninger, norsk statsprotestantisme og verdensomspennende katolisisme er bare varianter over samme tema. Ideenes kamp foregår ikke primært mellom kristne og muslimer, ei heller mellom fundamentalistiske og moderate mystikere. Demarkasjonslinjen går mellom det sekulære, frie samfunn og et tankesystem som burde tilhøre menneskehetens og sivilisasjonens barndom. F.eks. ville Israel-Palestina-konflikten utvilsomt vært enklere å løse hvis ikke enkelte parter mente å ha et tinglyst skjøte på landområdet, utstedt fra en høyere makt. Vi som foretrekker opplysningstida fremfor middelalderen bør heller kjempe for å gjøre paven og imamene irrelevante enn å presse dem til å trekke humanistiske konklusjoner på dogmatisk grunnlag.
Espen Bø 
Punkt 1
Det offisielle katolske synet på samliv har ikke gitt EN enseste person AIDS. Ikke EN.
Dersom det synet hadde blitt fulgt hadde alle mennesker kun lagt med ett menneske på denne planeten og de to hadde vært gift og slik sett hadde ikke dette vært ett problem.
PÃ¥standen er derfor grunnleggende feil.
Forøvrig har jeg en gladmelding å komme med fra Iran.
Den psykotiske president Ahmedinjad vurderer nÃ¥ Ã¥ la kvinner fÃ¥ lov til Ã¥ se pÃ¥ fotball….
Jiippii:)