Få ting på denne jord er mer harmdirrende selvrettferdig enn når Arbeiderpartiets generalsekretær Martin Kolberg forsvarer fagbevegelsen etter at en eller annen lyseblå spirrevipp har sagt noe som ikke skulle sies. Pompøsiteten har liksom ingen grenser. Og mens noen av oss blir pinlig berørt (som når en komiker mislykkes og tilskuerne ønsker seg alle andre steder enn der de er), sitter andre og nikker aggressivt mens pulsen øker. Fagbevegelsen vekker sterke og motstridende følelser hos mange. Denne artikkelen vil oppsummere våre viktigste motforestillinger mot fagbevegelsen og de rammevilkårene samfunnet har gitt den.

For klarhetens skyld påpeker vi først følgende: Fagforeninger kan i teorien være aldeles strålende. Det er ikke fenomenet fagforeninger som her er vårt anliggende. Våre innvendinger går på samfunnets rammevilkår og fagbevegelsens egne tradisjoner og idéer.

La oss først se på hvilken rolle fagbevegelsen fyller. Primæroppgaven er åpenbart å forhandle lønn og andre arbeidsvilkår på vegne av sine medlemmer. Ved å kombinere litt innflytelse fra hver og en av mange medlemmer, bruker organisasjonene sin samlede kraft til å fremforhandle kollektive løsninger på deres vegne. Står man sammen blir man sterkere enn summen av delene. Så langt, så godt. Den andre, og langt mer tvilsomme delen av fagbevegelsens virksomhet, er å projisere denne kollektive kraften i andre retninger enn lønnsforhandlinger. Forstå oss rett – dette er og bør være lov. Problemet er at resten av samfunnet gir etter litt etter litt. Man gir fagbevegelsen stadig nye og større innrømmelser som håndheves gjennom felleskapet. Organisasjonsfrihet burde etter vårt syn innebære en rett til å kunne delta i enhver organisasjon man skulle ønske uten at dette får konsekvenser for ditt liv, din frihet eller helse. Punktum. Det bør ikke innebære en potensiell arbeidsgivers plikt til å ansette deg uavhengig av hvilke organisasjoner du er medlem av, eller forbud mot å sparke deg om du legger ned arbeidet du har avtalt å utføre.

AKP-ML var i sin tid velkjente for sin autoritære fremferd guidet av militant retthaverskhet og klokketro på eget verdensbilde. Ikke helt tilfeldig er fagbevegelsen i dag den fremste eksponent for ukritisk tro på egne dogmer. La oss for eksempel ta for oss verdens bunnslam – gratispassasjerene (du vet de som blir spyttet på og skreket til på gata av rettroende i orange refleksvester når streikesesongen tar seg opp). Fagforeninger hater virkelig disse menneskene. Det finnes fagforeninger der de organiserte har stående instruks fra foreningens ledelse om ikke å arbeide sammen med uorganiserte (les: gratispassasjerer). Hva kan være årsaken til dette? Fagbevegelsen er jo varme tilhengere av organisasjonsfrihet?

Problemet er at fagbevegelsen forhandler rettigheter for alle – også de uorganiserte. Og fagbevegelsen mener derfor at siden de tar byrden ved forhandlingsbordet (de betaler tross alt for forhandlingsstyrken gjennom kontingenter osv, mens de uorganiserte ikke gjør det), bør de også ha anledning til å forhandle frem noen særfordeler for sine egne medlemmer. Dette høres rimelig ut, ikke sant? Spør deg så hvorfor fagforeningene forhandler på alles vegne, og ikke bare sine egne (for det er fagforeningene selv som har insistert på å gjøre dette i alle år). Se på det slik: dersom fagbevegelsen hadde forhandlet frem særfordeler kun for seg selv, ville det blitt dyrere å ansette en fagorganisert enn en uorganisert. Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at dette ville drive fagforeningene ut av business. Altså krever fagforeningene selv (naturlig nok) at også uorganiserte skal ha de samme vilkår som dem. Dermed står den uorganiserte igjen med følgende problem: dersom han ikke organiserer seg, vil han spyttes på av streikevaktene i oransje vester fordi han ikke bidrar og er ’solidarisk’. Om han tilbyr seg å arbeide uten de rettighetene fagforeningene har fremforhandlet, vil hans arbeidsgiver få LOs advokater på nakken for ikke å etterkomme den tariffestede lønnen også til den uorganiserte. Er det fortsatt snakk om organisasjonsfrihet?

Under forrige lønnsoppgjør kunne vi se en morsom ny allianse – mellom statsminister Bondevik og hans initiativ mot mobbing – og fagbevegelsen. De engasjerte seg sterkt i antimobbe-saken. Det var en kjempesak, må vite! Gå så ut på gata i streikesesongen og legg merke til om de mange streikevaktene i oransje vester fremstår som tilhengere eller motstandere av mobbing. Ta f eks på deg en t-skjorte med påskriften “Jeg er uorganisert og stolt av det!”. Tankesmia vil være behjelpelig med tillaging av t-skjorter dersom noen vil ta sjansen.

La oss se på et av de siste skudd på stammen av fagforeningenes kjernesaker – kampen mot sosial dumping. Dumping handler i økonomisk forstand om å dumpe overskuddskapasitet utenfor hjemmemarkedet. I dette tilfellet må det bety at de menneskene som søker seg ut av hjemlig ulykke, er overflødige og dumpes på oss. Språkbruken antyder ikke overdreven respekt for de menneskene som kommer hit for å brødfø familien sin, men det er vel ikke så rart siden det ikke er disse menneskene Fagbevegelsen er opptatt av. Fagbevegelsen må ha følt at kampen mot sosial dumping klinger bedre enn “Kampen for egne interesser” slik at det kan gi et blekt skinn av å være en kamp for polakkers rettigheter. Det kan synes som fagbevegelsens tro på hva vi biter på ikke har noen ende, men argumenter er formålsløse. Dette dreier seg nemlig om “sol(l)idaritet” – et begrep fagbevegelsen allerede eier. Er det noen som tror øst-europeisk arbeidskraft ville ønsket seg til Norge om de ikke hadde tjent bedre her enn i hjemlandet (selv med dårligere lønn enn sine norske kolleger)? Og videre: er det noen som tror øst-europeere som verken har de språklige eller geografiske forutsetninger for å konkurrere på like vilkår med norsk arbeidskraft vil få arbeid her om de plutselig blir like dyre i drift som sine norske konkurrenter? Selvsagt ikke! Men det heter fortsatt “solidaritet” i fagbevegelsens verden av selvmotsigende dogmer. Problemet er faktisk hva som har foregått helt frem til vår tid: å låse mennesker til de livsvilkår de var født inn i, og deretter selge og kjøpe varer av hverandre uten mulighet for sosial mobilitet. Fri flyt av varer må også følges av fri flyt av mennesker – det er utjevnende. Den norske fagbevegelsens kamp mot sosial dumping er en ren interessekamp de rike i verden fører på egne vegne.

Et annet utslag av fagbevegelsens solidariske tilbøyeligheter, er kampen for fast jobb til alle. Dette er et særlig interessant fenomen i perioder med arbeidsledighet – ettersom antall arbeidsplasser generelt sett står i motsatt sammenheng med hvor rigide reglene for arbeidslivet er. Kort sagt: dersom du – som fagforeningene – går inn for at det ikke skal være anledning til korttidsansettelser (altså må bedriftene ansette potensielle arbeidstagere fast med én gang), vil risikoen ved en nyansettelse øke betraktelig. Resultatet er naturligvis at bedrifter vil vegre seg mot å gjøre nyansettelser, med det resultat at færre vil få jobb og kapasitetsutnyttelsen i økonomien vil synke (samfunnet som helhet blir fattigere). Det kan synes som om fagforeningene her står på de sterkes side (de som har jobb) mot de svake (de arbeidsledige).

Resultatet av at disse synspunktene ble implementert i lovs form for noen år siden, var en sterk vekst i vikarbyråer som Adecco og Manpowers omsetning. Pga en lovtekst med de sedvanlige smutthull, har disse byråene anledning til å ansette folk fast, men uten stillingsprosent – noe som i praksis betyr akkurat det samme som midlertidige ansettelser. Én liten forskjell er det dog; disse byråene tar en del av lønna til de som blir midlertidig ansatt. Altså har fagbevegelsens lobbyister i samarbeid med våre velmenende politikere klart å motvirke den negative effekten på sysselsettingen et fravær av mulighet for korttidsansettelser ville medført, med et smutthull der man likevel kan ansette midlertidig, bare med dårligere vilkår for den korttidsansatte. Det er ikke umulig at dette har sammenheng med at fagforeningene i hovedsak organiserer folk som allerede er i jobb.

Merk at dette beleilig nok fortsatt faller inn under begrepet “solidaritet”, og årsaken er som du forstår at fagforeningenes definisjon av solidaritet må være omtrent som følger:

Solidarisk; adj., mer~, mest~ alt en fagforening tar seg til kan betegnes som solidarisk. Eks. “Fagforeningen stilte seg solidarisk med den polske fremmedarbeideren som ikke visste sitt eget beste.” Står i motsetning til hjerterått; adj., mer~, mest~ alt det en fagforening eller parti på venstresiden ikke tar seg til, og i særdeleshet det Høyre og FrP sysler med. Eks. “Representanten fra Høyre la frem det hjerteråe forslaget mens han gned seg i hendene.”

- Norske fagforeningers virkelighetsforståelse?

Hva som er skrevet i denne artikkelen til nå, handler om hva fagbevegelsen gjør utenfor sitt primære virkeområde (forhandle lønn og arbeidsvilkår). Legg så til at mange årsverk går tapt hvert år med bakgrunn i streiker – f eks har uroen i SAS i det siste medført store samfunnsmessige tap både direkte for selskapet og indirekte for deres kunder. En passende konklusjon vil kanskje være at solidaritet egentlig er å gjøre hva som til enhver tid tjener deg og din gruppe best, og konsekvent tråkke på tredjepart, enten disse er polakker, gratispassasjerer eller et annet tilfeldig offer som skal fly fra A til B når flygelederne streiker eller kjøpe seg dopapir når transportarbeiderne tar på oransje vester.

Det er en rådende oppfatning at fagbevegelsen utgjør en viktig og positiv pillar for samfunnet. Vår klare oppfatning er vel at de ofte opptrer som det motsatte; at fagbevegelsen er et kamporgan for bestemte interesser i samfunnet, og som sådan i beste fall en svak pillar for annet enn seg selv. Hvis fagbevegelsen i det minste kunne være ærlige nok til å vedgå at de driver interessekamp, snarere enn å innføre Orwellske begrep hver gang de skal kjempe for sine egne interesser, hadde det vært et lite skritt i riktig retning.

Gratulerer med dagen, kam(m)erater!