USAs invasjon av Irak har møtt voldsom kritikk verden over. Opponentene har brukt mange ulike innfallsvinkler for sin krigsmotstand. Dette er kanskje naturlig, siden amerikanske myndigheter har fremsatt en rekke ulike begrunnelser for invasjonen på ulike tidspunkt. Vi vil her ta tak i det argumentet vi finner mest interessant, nemlig at det var moralsk riktig å avsette Saddam Hussein og å forsøke å bringe demokrati til Irakerne. Vi ser, for denne diskusjonens skyld, bort fra folkerettslige formaliteter, sikkerhetspolitikk, strategiske og økonomiske hensyn, etc. Krigens forsvarere har trukket fram at Saddam var en tyrann som drev etnisk forskjellsbehandling, ikke tillot ytringsfrihet og demokratiske valg, begikk massedrap mot egen befolkning, etc. Argumentet er altså at det var moralsk å frigjøre Irak med sverdet. Kritikere hevder at det er arrogant av amerikanerne å holde sin kultur som overlegen vis-a-vis kulturer i den tredje verden. Her brukes ofte ord som imperialisme, eller kulturimperialisme om USAs utenrikspolitikk.
Ordet imperialisme oppstod under kolonitiden, og beskriver en politikk som søker å utvide en nasjons makt og innflytelse på bekostning av en annen. I denne perioden impliserte begrepet gjerne ensidig utnyttelse av koloniens naturressurser og arbeidskraft, samt politisk og kulturell overstyring fra imperialiststaten. Ordet kulturimperialisme er nyere, og beskriver overførsel av verdier, kultur, språk, etc. fra en nasjon til en annen. Dette kan ta form gjennom frivillig adoptering av en fremmed kultur, eller gjennom aktiv politikk fra imperialiststaten.
For å forstå Bush-administrasjonens tenkemåte, kan det være greit å rydde opp i en del feilaktige oppfatninger om amerikanske politiske grupperinger og hvilket syn disse har på utenrikspolitikk. (For en mer utfyllende artikkel om dette, les Torbjørn Røe Isaksen i Morgenbladet). Den tradisjonelle skillelinjen har i USA gått mellom isolasjonister og intervensjonister. Republikanerne/høyresiden har tradisjonelt, grovt sett, tilhørt isolasjonistene, som har hevdet at USA bør fokusere på seg selv og egne interesser og la andre nasjoner løse sine egne problemer. Representanter for denne retningen motsatte seg bl.a. amerikanernes landgang i Europa under 2. Verdenskrig. Dagens regjering er derimot influert av en gruppe såkalt neo-konservative politikere. Disse hører i sosiale og økonomiske spørsmål til den moderate høyresiden, men i utenrikspolitikken er de for en aktiv bruk av USAs innflytelse og makt. Dette begrunnes til dels med at USAs interesser er bedre tjent med en aggressiv utenrikspolitikk, se f.eks. argumentet om at det er bedre å bekjempe Al Quaida i Irak enn på egen jord. Samtidig finnes det et idealistisk aspekt ved denne politikken; at frie nasjoner har rett og plikt til å bekjempe tyranni og undertrykkelse uansett hvor på kloden de måtte finne sted. Er dette siste poenget valid? Er Dick Cheney og Paul Wolfowitz ikke bedre enn Cecil Rhodes og Hernán Cortés, som trodde at deres folk var ”villmennene” i Afrika og Sør-Amerika overlegne?
Tankesmia vil hevde at enkelte verdier og idéer som er prominente i vesten, bør fremmes overalt, selv om en kan komme i skade for å ”undertrykke” deler av en annen kultur i prosessen. En mulig, men ikke nødvendigvis uttømmende liste over disse kan være: Demokratisk valgte myndigheter, ytrings-, tros- og tankefrihet, rettsstat, maktfordeling og konstitusjonalsime, personlig og eiendomsrettslig beskyttelse og retten til å søke lykken (”the pursuit of happiness”). Dette er verdier som Francis Fukuyama assosierer med det liberale demokratiet i sitt innflytelsesrike essay ”The End of History” fra 1989. Her anvender han Hegeliansk dialektikk for å argumentere for at disse vestlige idéene har vunnet den historiske striden om menneskets intellekt, og at alle reelle konkurrenter (som f.eks. sosialisme og fascisme) har spilt fallitt. I Fukuyamas øyne holder det ikke som motargument at Kina fortsatt er kommunistisk i navnet, eller at land som Brasil nå har en venstreorientert president; alle såkalte sosialister/kommunister i maktposisjon har i større eller mindre grad gått fra sosialismens grunnverdier, og omfavnet pragmatiske reformer som bærer i retning av det liberale demokratiet (i Kinas tilfelle handler dette riktignok først og fremst om økonomisk reform). For en ny-Hegelianer vil virkeligheten (før eller siden) alltid tilpasse seg idéene, altså er det bare et tidsspørsmål før det liberale demokrati vinner frem i alle land og sivilisasjoner.
Denne optimismen bærer kanskje preg av sinnsstemningen ved den kalde krigens slutt, og det er tydelig at Fukuyama ikke vektlegger de sterke antidemokratiske strømninger som ligger i nasjonalistiske og religiøse bevegelser. Samuel Huntingtons kjente essay fra 1993 og senere bok ”The Clash of Civilizations” var på mange måter en kritikk av ”The End of History”, nettopp på dette grunnlaget. Huntington ser for seg en verden der kulturer, religioner og sivilisasjoner vil utgjøre de nye blokkene i verdens konflikter, og dermed erstatte ideologienes krig, som Fukuyama altså mener er avgjort. I dette dystrere verdensbildet må “vesten” opptre strategisk for å beholde sin maktposisjon overfor fiendtlige, ekspansive konkurrerende sivilisasjoner. Huntingtons teori er blitt heftig kritisert, bl.a. av Edward Said, som harselerer med Huntingtons generalisering av store, sammensatte folkegrupper og kulturer. Allikevel har “The Clash of Civilizations” fortsatt stor innflytelse i politiske miljøer, og spådommene ser unektelig ut til å passe godt på de tiltakende spenninger mellom USA som representant for vestlige verdier og en stadig mer høylydt anti-vestlig bevegelse i den muslimske verden. Den nylige striden om Muhammedkarikaturene ser også ut til å passe inn i dette verdensbildet.
La oss si vi til dels aksepterer Huntingtons teori, og antar at kuturelle og religiøse forskjeller mellom folkeslag og etniske grupper vil forhindre Fukuyamas naturlige spredning av vestlig liberalt demokrati. I så fall kommer spørsmålet om det er riktig å bruke makt for å påtvinge ikke-demokratier dette systemet, slik USA nå forsøker i Irak. La oss se på situasjonen i Irak før invasjonen i 2003: Saddam Hussein styrte landet gjennom sitt maktapparat, Baathpartiet. Det fantes ingen ytringsfrihet, ingen rettssikkerhet, ingen demokratiske valg, og vanlige irakere ble regelmessig terrorisert av staten. Det fantes ingen reell opposisjonell bevegelse, da Saddams regime hadde tilnærmet full kontroll over landet, med delvis unntak for kurdisk-kontrollerte områder i nord. Arvefølgen var sikret, ved Saddams fryktede sønner Uday og Qusai. Lite tydet på at dette samfunnet ville bevege seg mot liberalt demokrati uten millitær intervensjon. Gitt at det faktisk er mulig å oppnå målet om demokratisering ved makt; kan en argumentere for at Saddams “arabiske stalinisme” er å foretrekke for den jevne iraker fremfor et påtvunget demokrati?
Til forskjell fra korsfarerne, de engelske imperiebyggerne og de spanske conquistadorene, er de neo-konservative restriktive i sine visjoner for landet de vil transformere. En søker ikke å påtvinge andre nasjoner en ny tro, et nytt språk, skatter eller en altomfattende kultur. (Her forholder vi oss til de argumentene som fremsettes av neo-konservative ideologer, ikke hva GWB eventuelt måtte tenke og ønske i stille stunder.) Den moderne imperialismen sikter på å lage et fundament for nasjoners individuelle utvikling. Ved å bygge opp institusjoner som muliggjør et liberalt demokrati, sikrer ikke Bush seg mot fremtidige anti-amerikanske regimer. Et tydelig bevis på dette er Hamas sin seier i det palestinske parlamentsvalget. En av styrkene til det liberale demokrati er nettopp at det ikke nødvendigvis er uforenelig med noen religion eller kultur. Det eneste kravet som settes er at religion og kultur må eksistere til en viss grad uavhengig av politikk og rettssystem. Er det egentlig et problem om en med dette påtvinger land som ellers kunne falle under et islamistisk prestestyre og sharialov trekk fra det vestlige verdisystem? En grunnlov som anerkjenner grunnleggende menneskerettigheter vil for eksempel forby systematisk undertrykkelse av kvinner. Dette kan komme i konflikt med nedarvet kultur og religion i deler av verden. Relativister som i slike tilfeller bekymrer seg mer for vestlig arroganse og imperialisme enn for de undertrykte og lidende i totalitære regimer møter liten forståelse hos oss.
Om en aksepterer at det liberale demokrati er andre kjente samfunnssystemer overlegent, er dette selvsagt ikke en blankosjekk for foregangsland til å tvangsreformere alle andre land. Selv et Hamas-styrt Palestina må respekteres, så lenge de ikke bryter folkerettslige eller menneskerettslige statutter. En skal også være forsiktig med å gjøre dette til en konflikt mellom religioner, som noen av Bush-administrasjonens minst sympatiske støttespillere ønsker, jfr Ann Coulter’s sitat: ”We should invade their countries, kill their leaders and convert them to Christianity”. I stedet bør en forsvare pluralisme fremfor ensretting, frihet fremfor undertrykkelse og demokrati over tyranni. Her er imidlertid vage anmodninger på diplomatspråk i FNs Generalforsamling ikke nok. Hvis det i kampen for å sikre alle mennesker disse rettighetene blir nødvendig å velte regimer i Pyongyang, Karthoum, Rangoon eller Harare, er vi villige til å akseptere en millitær aksjon som moralsk legitim. Om en slik aksjon er formålstjenlig må naturligvis vurderes i det enkelte tilfelle.
Tankesmia mener at de såkalt vestlige verdiene som muliggjør det liberale demokratiet egentlig bør sees som universelle verdier. Som godartede teknologiske eller medisinske fremskritt bør også politiske og ideologiske fremskritt tilhøre hele menneskeheten, ikke bare de av oss som er så heldige å bli født inn i frie, åpne samfunn. Og selv om vi ser nødvendigheten av maktbruk i ekstreme tilfeller, deler vi i stor grad dr. Fukuyamas optimisme om at rasjonelle mennesker verden over gradvis vil omfavne disse prinsippene som følge av globalisering og økt interaksjon mellom kulturer. Nobelprisvinner i litteratur og verdensborger V.S. Naipaul, som er født til hinduistiske foreldre og oppvokst i Karibien, bruker begrepet ”Den universelle sivilisasjon”. Han trekker bl.a. frem retten til å søke lykken (”the pursuit of happiness”) som representativ for de universelle verdier vestlige liberale demokratier bygger på. Om denne retten sier han:
”It is an elastic idea; it fits all men. It implies a certain kind of society, a certain kind of awakened spirit. I don’t imagine my father’s parents would have been able to understand the idea. So much is contained in it: the idea of the individual, responsibility, choice, the life of the intellect, the idea of vocation and perfectibility and achievement. It is an immense human idea. It cannot be reduced to a fixed system. It cannot generate fanaticism. But it is known to exist; and because of that, other more rigid systems in the end blow away.”