Vi presenterte nylig et innlegg som argumenterte for at religion ikke har noe i det offentlige ordskifte å gjøre, og at rasjonalitet og humanisme heller bør ligge til grunn for politikk og etikk. Denne uken kan vi lese om to saker hvor religionens rolle i samfunnet blir belyst. På hver sin måte tok nemlig de to største verdensreligionene et lite skritt i retning av det moderne samfunn.

I Malaysia, et land med et muslimsk flertall blant sine ca. 24 millioner innbyggere, planlegger myndighetene ekstravagant nok et romprogram. Den første malaysier vil etter planen entre verdensrommet (og den internasjonale romstasjonen) ombord i en russisk romferge neste år, og det langsiktige målet er en malaysisk månelanding innen 2020. Som en av de sterkest voksende og mest suksessfulle asiatiske tigerøkonomiene, ønsker Malaysia å etablere seg som en stormakt også på det teknologiske plan. Landets ledere ser på en månelanding som en viktig symbolhandling i så måte.

Slike ambisjoner styrker tilsynelatende selv- og nasjonalfølelsen for malaysierne. Samtidig byr dette på nye utfordringer for de potensielle astronautene: hvordan skal en rettroende muslim (som det forutsettes at romfarerne vil være) overholde sine religiøse forpliktelser i verdensrommet? Hvordan knele mot Mekka fem ganger om dagen når den arabiske halvøy befinner seg direkte under deg, imens du svever vektløs rundt i en romstasjon 360 km over bakken? Hvordan presse inn fem bønnestunder mellom soloppgang og solnedgang når en romfarer kan oppleve ti-tolv soloppganger og solnedganger i døgnet? Og hva med påkrevet rituell lutrelse når vannreservene er begrensede?

Heldigvis har det malaysiske vitenskapsdepartementet tatt tak i disse problemstillingene. En komité av skriftlærde og vitenskapsmenn er nå nedsatt for å lage de nødvendige retningslinjer. Et komitémedlem fortalte tv-kanalen BBC World at dette viste hvor sivilisert, teknologivennlig og moderne den statsgodkjente malaysiske islamvarianten (Islam Hadhari) er. Slik håper de å gjøre både vantro og mindre progressive muslimer oppmerksomme på at denne verdensreligionen faktisk følger med i tiden.

På den andre siden av sivilisasjonskollisjonen har Pave Benedikt XVI også nedsatt en blandet kommisjon av vitenskapsmenn og teologer. Bakteppet for denne gruppens mandat er langt mer dystert: de skal revidere den katolske kirkes syn på kondombruk i lys av AIDS-epidemien. Vatikanet er kjent med den grusomme statistikken; over 25 millioner har dødd av AIDS, og rundt 40 millioner antas å være smittet av HIV i dag. De vet også at hyppigere bruk av kondom vil redusere smittefaren, og redde svært mange liv. Vi tviler ikke på at den gode Ratzinger gjerne skulle ha bidratt til å bekjempe denne fryktelige sykdommen. Han har imidlertid et problem: Gud har allerede uttalt seg om slike gummiinnretninger gjennom sin stattholder på jorden, (Benedikts forgjenger) Paul VI, og dommen var ikke positiv. I 1968 ble teksten «Humanae Vitae» forfattet under Pauls regime, og her ble all prevensjonsbruk erklært syndig i Guds øyne. Pauls ord er, i likhet med Benedikts, ufeilbarlig og endelig. En så from mann som Benedikt ønsker selvsagt ikke å handle mot Vårherres vilje, og har derfor festet sin lit til at dette «strike-teamet» skal finne et smutthull som Gud/Paul ikke dekket i den eksisterende lovteksten. Kan det f.eks. tenkes at kondombruk, innenfor ekteskapet, når den ene parten er HIV-positiv, ikke er synd?

Vatikanet annonserte kommisjonen nesten umiddelbart etter at en avgått kardinal, Carlo Maria Martini, kom med frisinnede uttalelser til pressen som skapte bølger i den katolske verden. Martini hevdet nemlig at i valget mellom internekteskapelig kondombruk og overføring av HIV-smitte, var kanskje kondomet det minste av to onder. At dette radikale standpunktet tas opp til vurdering må sies å være overraskende progressivt av en så konservativ teolog som dagens pave. Skulle, mot formodning, Roma gi sin halvhjertede velsignelse til kondombruk i spesielle tilfeller, ville dette opplagt være en strålende nyhet for de som nå vil kunne reddes eller redde seg selv fra AIDS og en altfor tidlig død.

På overflaten er dette to oppløftende nyheter, all absurditet til side. Verdens muslimer trenger å ta til seg vår tids teknologiske og ideologiske nyvinninger, og katolikker i alle land trenger å beskytte seg mot AIDS. Men nettopp slike små, progressive innrømmelser til det sekulære samfunn avslører bare i enda større grad hvorfor organisert religion er en belastning for individet og samfunnet. At en astronaut, selve symbolet på vår teknologiske fremgang og grenseløse muligheter, må konferere med et råd av mystikere om hvordan skikker fra en beduinerstamme på 600-tallet skal praktiseres i vektløs tilstand er uhørt. Malaysias astronauter burde vende tilbake til sine egne etter endt romreise og fortelle hva de har sett med egne øyne: at jorda er rund. At en gammel tysker overbeviser millioner av mennesker i Afrika om at de heller skal påføre seg selv og andre lidelse og død enn å ta i bruk en latexhinne er forkastelig, noe mannen nå forhåpentligvis innser.

Problemet er, som vi tidligere har slått fast, ikke at teologene tolker dogmatiske tekster for snevert, men at dette tankegodset i det hele tatt får innflytelse over viktige avgjørelser som fattes i denne verden. Det finnes en forestilling om at religion er bra i små, moderate doser. Den prinsipielt uholdbare norske statskirkeordningen har blitt forsvart på dette grunnlaget. Men er det egentlig noen vesensforskjell mellom f.eks. Gunnar Stålsett og Børre Knutsen? Den ene fremstiller Jesus omtrent som en middels, nordisk sosialdemokrat anno år 2000; den andre har en strengere fortolkning av skriften. Stålsett er heldig: hans Gud har gitt ham et relativt populært budskap (tilgivelse, moderat toleranse) å formidle. Knutsen er mer av en martyr: han må, formodentlig på Guds befaling, kaste blodige fosterdukker på sine medmennesker. Skal vi ta dem på ordet, må vi anta at forskjellene ikke primært springer ut fra de to prestenes eget sinnelag, slik mange later til å tro, men fra hvilken religiøs frekvens de har stilt inn mottakeren på.

Vi tror at det foregår et slags «Clash of Civilizations» i våre dager, men vi aksepterer ikke at motpolene er Islam og Kristendom. Obskure muslimske trosretninger, norsk statsprotestantisme og verdensomspennende katolisisme er bare varianter over samme tema. Ideenes kamp foregår ikke primært mellom kristne og muslimer, ei heller mellom fundamentalistiske og moderate mystikere. Demarkasjonslinjen går mellom det sekulære, frie samfunn og et tankesystem som burde tilhøre menneskehetens og sivilisasjonens barndom. F.eks. ville Israel-Palestina-konflikten utvilsomt vært enklere å løse hvis ikke enkelte parter mente å ha et tinglyst skjøte på landområdet, utstedt fra en høyere makt. Vi som foretrekker opplysningstida fremfor middelalderen bør heller kjempe for å gjøre paven og imamene irrelevante enn å presse dem til å trekke humanistiske konklusjoner på dogmatisk grunnlag.

Av Anders Nordstoga

Hva er galt med religion? Ingenting galt med religion i seg selv, må man si uten å nøle, skal man holde seg inne med det gode selskap av politisk korrekte fakkelbærere. Om man mener noe annet, bør man straks ile til med presiseringer og utdypninger. Uansett vil provokatøren neppe spares for den beskyldning det er så vanskelig å forsvare seg imot: intoleranse. Hva er problemet med from gudsfrykt? Mye, mener jeg. La meg presisere og utdype.

Det er lettvint å si at muslimsk ekstremisme verken er et problem med islam i seg selv, monoteisme, eller religion generelt. Tolerante nordmenn og moderate muslimer påpeker gjerne at det kun er et lite mindretall muslimer som lager trøbbel. Jeg vil fremholde at ekstremistiske muslimer er nettopp det: ekstreme utslag av et mer generelt problem for alle religioner – i hvert fall for de store monoteistiske – nemlig at man tror en ufeilbarlig gud har uttrykt sin vilje i en bok. Når de troende vil leve i henhold til denne guddommelige viljen, oppstår problemer.

Jeg skal her forsøke å begrunne den oppfatning at i moderne siviliserte samfunn bør ikke religiøse betraktninger ha noen som helst plass i en offentlig utveksling av saklige argumenter. Religion bør være en privatsak.

Først vil jeg påpeke det kvantesprang bort fra sunn fornuft og medmenneskelighet som ethvert forsøk på å leve sitt liv i henhold til en guddommelig vilje logisk sett innebærer. Riktignok leder slike forsøk ofte til fine handlinger. Slike som Kirkens nødhjelp og Frelsesarméen utfører. Det forekommer meg likevel at ønsket om å gjøre godt ikke betinger gudstro. I den grad religiøse sofasittere motvillig reiser seg for å hjelpe andre utelukkende fordi de føler seg tvunget av Gud, må jeg innrømme at religion kan ha gunstige virkninger. Mine poenger er uansett uavhengige av hva slags handlinger religion avstedkommer. Jeg mener det er grunnleggende galt å la religiøse betraktninger bestemme hva man gjør. Det er fordi de menneskelige hensyn da kommer i annen rekke, selv om religionen befaler nettopp medmenneskelighet. Det taler til folks fordel at guddommelige hensyn forholdsvis sjelden overgår deres medmenneskelighet. Jeg snakker da ikke om fanatiske abortmotstandere.

Min protest mot religion bunner i at religiøse motiver er immune mot rasjonelle argumenter. Dette kan være livsfarlig. Det er sant at folk opp igjennom historien ikke har behøvet religiøs motivasjon for å begå grusomheter. Jeg vil likevel våge den påstand at en stor del av grusomhetene ikke er begått av ondskap (hva enn det måtte være annet enn mangel på empati), ei heller ut ifra ønsker om vinning, men fordi gjerningsmennene har godtatt at det finnes viktigere hensyn enn menneskelige hensyn. Det kan være hensynet til nasjonen, som er relativt jordisk, og dermed relativt sårbart for motargument; eller det kan være hensyn til guds vilje, som ikke er sårbare for andre enn teologiske motargumenter. Guds vilje må ofte oppfylles, koste hva det koste vil, selv om prisen er menneskelig lidelse.

Mye tilsier at det er god politikk å dele ut kondomer og drive opplysningsarbeid om prevensjon og sikker sex i Afrika. Slikt arbeid kan redde menneskeliv. Det kan bidra til å bekjempe en av de viktigste årsakene til kontinentets svake økonomiske vekst og sosiale uro. Men Paven vil ikke ha noe av det. Hvorfor ikke? Fordi det er i strid med Guds vilje. Klandrer man Paven for hans politikk, lider man av en vanlig men grov misforståelse. Pavens jobb er etter beste evne å tolke den kryptisk uttrykte viljen til guden han tjener. Det er ingen grunn til å betvile Pavens kvalifikasjoner til denne jobben. Det er heller ingen grunn til å betvile hans ønske om å gjøre godt for andre mennesker, men det er ikke hans oppgave å vurdere menneskelige hensyn. Man kan selvfølgelig være uenig i Pavens tolkning, men det må begrunnes teologisk, ikke med henvisninger til konsekvensene for folk i Afrika. Jeg trenger ikke å studere bibelen for å forstå hvor absurd det er å basere helse- og utviklingspolitikk på bibeltolkninger, uansett hva slags politikk som blir resultatet.

For det andre vil jeg påpeke at folk vanligvis ikke diskuterer sine dypeste holdninger og oppfatninger med tilfeldig forbipasserende. Slike ting er best å diskutere med noen man kjenner godt og som man vet vil ta dem alvorlig. Profetens hellighet er tydeligvis noe av det som betyr aller mest for troende muslimer. Hvis de heller hadde basert sine livssyn på noe mer personlig, ville verden vært fredeligere. Da hadde de ikke vært så sårbare overfor krenkelser fra folk de aldri har møtt. Religion hører ikke hjemme i noen offentlig meningsutveksling. De muslimske reaksjonene på karikaturtegningene av deres profet er ekstreme utslag av denne utidige personliggjøringen av offentlige symboler. Desto større betydning en oppfatning eller holdning har for deg, desto større grunn er det til å være varsom med hvem du deler dem med. Kirken, tempelet eller moskéen er steder for å diskutere religiøse følelser.

Uansett hvordan man definerer ”rasjonalitet” er det åpenbart at man ikke kan kreve at rasjonelle betraktninger legges til grunn for personlige verdier. Det burde være like åpenbart at rasjonalitet i den popperske minimumsforstand at argumentene er sårbare overfor motargumenter, er nødvendig for en meningsfylt offentlig utveksling av synspunkter. Dette angår de velkjente motsetningene mellom tro og rasjonalitet.

Flere av historiens viktigste tenkere har kjempet med kontradiksjonene som oppstår ved å tro på en gud. Dostojevskij er kanskje den aller fremste. Etter kvalfylt tvil konkluderte han at religiøs hengivelse var å verdsette høyere enn menneskelig rasjonalitet. Om sannheten og Jesus ikke var det samme, ville han velge Jesus, sa han. Som ingen annen før eller etter, beskrev han hvordan kristendommens skjønnhet kan tilfredsstille dype menneskelige behov.

Det er her verdt å merke seg at Dostojevskijs største verker ikke er bidrag til offentlige meningsutvekslinger. Riktignok fremføres argumenter for og imot gudstro; de er spesielt sentrale i Brødrene Karamasov, men de er ikke ment for å overbevise leseren. Dostojevksij beskriver tanker og følelser på en slik måte at leseren selv opplever dem. Dette er en særdeles verdifull type kommunikasjon, som ikke har så mye med rasjonalitet å gjøre. Leseren oppnår et dypt personlig forhold til Dostojevskijs romanfigurer, og kan således utvikle sine egne dypeste holdninger og oppfatninger. Få mellommenneskelige relasjoner belønnes i større grad enn skikkelige diskusjoner om slike grunnleggende verdier. Om jeg skulle ha gjort en forfatters verdier til mine, og noen mente jeg hadde tolket forfatteren feil, ville jeg ikke blitt fornærmet. Jeg håper jeg ville blitt interessert.

Én vesentlig forskjell mellom Paven og Dostojevskij er at sistnevnte ikke forteller leserne hva de bør gjøre. Handlingene våre har selvfølgelig mye å gjøre med våre dypeste personlige oppfatninger og holdninger. Om disse er inspirerte av en følelse av guddommelighet, snarere enn rene etterlevelser av guddommelige bud, beholder vi en buffer av medmenneskelighet mellom prinsipper og handlinger. Det er denne bufferen som blir borte hos fanatikerne. Andre mer fleksible medmennesker er heldige nok til å oppleve religiøsitetens meningsfylthet uten å være slaver av dens bud.

Følg med og skaff dere Christopher Hitchens bok når den kommer ut neste år: God is Not Great – The Case Against Religion.