Moderne mystikere

6 Comments
27 Apr, 2006
jermund
religion

Vi presenterte nylig et innlegg som argumenterte for at religion ikke har noe i det offentlige ordskifte å gjøre, og at rasjonalitet og humanisme heller bør ligge til grunn for politikk og etikk. Denne uken kan vi lese om to saker hvor religionens rolle i samfunnet blir belyst. På hver sin måte tok nemlig de to største verdensreligionene et lite skritt i retning av det moderne samfunn.

I Malaysia, et land med et muslimsk flertall blant sine ca. 24 millioner innbyggere, planlegger myndighetene ekstravagant nok et romprogram. Den første malaysier vil etter planen entre verdensrommet (og den internasjonale romstasjonen) ombord i en russisk romferge neste år, og det langsiktige målet er en malaysisk månelanding innen 2020. Som en av de sterkest voksende og mest suksessfulle asiatiske tigerøkonomiene, ønsker Malaysia å etablere seg som en stormakt også på det teknologiske plan. Landets ledere ser på en månelanding som en viktig symbolhandling i så måte.

Slike ambisjoner styrker tilsynelatende selv- og nasjonalfølelsen for malaysierne. Samtidig byr dette på nye utfordringer for de potensielle astronautene: hvordan skal en rettroende muslim (som det forutsettes at romfarerne vil være) overholde sine religiøse forpliktelser i verdensrommet? Hvordan knele mot Mekka fem ganger om dagen når den arabiske halvøy befinner seg direkte under deg, imens du svever vektløs rundt i en romstasjon 360 km over bakken? Hvordan presse inn fem bønnestunder mellom soloppgang og solnedgang når en romfarer kan oppleve ti-tolv soloppganger og solnedganger i døgnet? Og hva med påkrevet rituell lutrelse når vannreservene er begrensede?

Heldigvis har det malaysiske vitenskapsdepartementet tatt tak i disse problemstillingene. En komité av skriftlærde og vitenskapsmenn er nå nedsatt for å lage de nødvendige retningslinjer. Et komitémedlem fortalte tv-kanalen BBC World at dette viste hvor sivilisert, teknologivennlig og moderne den statsgodkjente malaysiske islamvarianten (Islam Hadhari) er. Slik håper de å gjøre både vantro og mindre progressive muslimer oppmerksomme på at denne verdensreligionen faktisk følger med i tiden.

På den andre siden av sivilisasjonskollisjonen har Pave Benedikt XVI også nedsatt en blandet kommisjon av vitenskapsmenn og teologer. Bakteppet for denne gruppens mandat er langt mer dystert: de skal revidere den katolske kirkes syn på kondombruk i lys av AIDS-epidemien. Vatikanet er kjent med den grusomme statistikken; over 25 millioner har dødd av AIDS, og rundt 40 millioner antas å være smittet av HIV i dag. De vet også at hyppigere bruk av kondom vil redusere smittefaren, og redde svært mange liv. Vi tviler ikke på at den gode Ratzinger gjerne skulle ha bidratt til å bekjempe denne fryktelige sykdommen. Han har imidlertid et problem: Gud har allerede uttalt seg om slike gummiinnretninger gjennom sin stattholder på jorden, (Benedikts forgjenger) Paul VI, og dommen var ikke positiv. I 1968 ble teksten «Humanae Vitae» forfattet under Pauls regime, og her ble all prevensjonsbruk erklært syndig i Guds øyne. Pauls ord er, i likhet med Benedikts, ufeilbarlig og endelig. En så from mann som Benedikt ønsker selvsagt ikke å handle mot Vårherres vilje, og har derfor festet sin lit til at dette «strike-teamet» skal finne et smutthull som Gud/Paul ikke dekket i den eksisterende lovteksten. Kan det f.eks. tenkes at kondombruk, innenfor ekteskapet, når den ene parten er HIV-positiv, ikke er synd?

Vatikanet annonserte kommisjonen nesten umiddelbart etter at en avgått kardinal, Carlo Maria Martini, kom med frisinnede uttalelser til pressen som skapte bølger i den katolske verden. Martini hevdet nemlig at i valget mellom internekteskapelig kondombruk og overføring av HIV-smitte, var kanskje kondomet det minste av to onder. At dette radikale standpunktet tas opp til vurdering må sies å være overraskende progressivt av en så konservativ teolog som dagens pave. Skulle, mot formodning, Roma gi sin halvhjertede velsignelse til kondombruk i spesielle tilfeller, ville dette opplagt være en strålende nyhet for de som nå vil kunne reddes eller redde seg selv fra AIDS og en altfor tidlig død.

På overflaten er dette to oppløftende nyheter, all absurditet til side. Verdens muslimer trenger å ta til seg vår tids teknologiske og ideologiske nyvinninger, og katolikker i alle land trenger å beskytte seg mot AIDS. Men nettopp slike små, progressive innrømmelser til det sekulære samfunn avslører bare i enda større grad hvorfor organisert religion er en belastning for individet og samfunnet. At en astronaut, selve symbolet på vår teknologiske fremgang og grenseløse muligheter, må konferere med et råd av mystikere om hvordan skikker fra en beduinerstamme på 600-tallet skal praktiseres i vektløs tilstand er uhørt. Malaysias astronauter burde vende tilbake til sine egne etter endt romreise og fortelle hva de har sett med egne øyne: at jorda er rund. At en gammel tysker overbeviser millioner av mennesker i Afrika om at de heller skal påføre seg selv og andre lidelse og død enn å ta i bruk en latexhinne er forkastelig, noe mannen nå forhåpentligvis innser.

Problemet er, som vi tidligere har slått fast, ikke at teologene tolker dogmatiske tekster for snevert, men at dette tankegodset i det hele tatt får innflytelse over viktige avgjørelser som fattes i denne verden. Det finnes en forestilling om at religion er bra i små, moderate doser. Den prinsipielt uholdbare norske statskirkeordningen har blitt forsvart på dette grunnlaget. Men er det egentlig noen vesensforskjell mellom f.eks. Gunnar Stålsett og Børre Knutsen? Den ene fremstiller Jesus omtrent som en middels, nordisk sosialdemokrat anno år 2000; den andre har en strengere fortolkning av skriften. Stålsett er heldig: hans Gud har gitt ham et relativt populært budskap (tilgivelse, moderat toleranse) å formidle. Knutsen er mer av en martyr: han må, formodentlig på Guds befaling, kaste blodige fosterdukker på sine medmennesker. Skal vi ta dem på ordet, må vi anta at forskjellene ikke primært springer ut fra de to prestenes eget sinnelag, slik mange later til å tro, men fra hvilken religiøs frekvens de har stilt inn mottakeren på.

Vi tror at det foregår et slags «Clash of Civilizations» i våre dager, men vi aksepterer ikke at motpolene er Islam og Kristendom. Obskure muslimske trosretninger, norsk statsprotestantisme og verdensomspennende katolisisme er bare varianter over samme tema. Ideenes kamp foregår ikke primært mellom kristne og muslimer, ei heller mellom fundamentalistiske og moderate mystikere. Demarkasjonslinjen går mellom det sekulære, frie samfunn og et tankesystem som burde tilhøre menneskehetens og sivilisasjonens barndom. F.eks. ville Israel-Palestina-konflikten utvilsomt vært enklere å løse hvis ikke enkelte parter mente å ha et tinglyst skjøte på landområdet, utstedt fra en høyere makt. Vi som foretrekker opplysningstida fremfor middelalderen bør heller kjempe for å gjøre paven og imamene irrelevante enn å presse dem til å trekke humanistiske konklusjoner på dogmatisk grunnlag.

Tagged
http://www.tankesmia.org/wordpress/?p=46

Idiotene

14 Comments
17 Mar, 2006
jermund
politikk

Det meldes om nye voldelige demonstrasjoner i Frankrike. Rasende, arbeidsledige ungdommer ønsker seg tilbake til en svunnen tid.

Aschehoug & Gyldendals Fremmedordbok definerer en idiot som et ”menneske med medfødt dårlig utviklet forstand; åndssløv person; tosk”. Ordet kommer opprinnelig fra det greske idiotes, som betyr ukyndig, privatperson eller legmann, og begrepet ble i antikkens Hellas ofte brukt om de som ikke interesserte seg for eller hadde innsikt i politikk. Vi har selvsagt den sistnevnte definisjonen i tankene når vi fastslår at franske gater i disse dager er fulle av idioter.

Frankrike har store problemer med sysselsetting. Arbeidsledigheten for den totale arbeidsstyrken har i mange måneder ligget rundt 10 %, godt over EUs gjennomsnitt, og verst har situasjonen vært for landets ungdom. For arbeidssøkere mellom 15 og 24 har Frankrike en arbeidsledighet på 22%, og totalt sett er kun 30% av denne aldersgruppen i arbeid. Til sammenlikning er ca. 60% av britiske 15-24-åringer i arbeid. Mange har brukt denne statistikken, og det faktum at etniske minoritetsgrupper kommer særlig uheldig ut i arbeidsmarkedet, som forklaringsmodell for opptøyene som herjet Paris og andre franske byer i høst. Nå har på nytt steinkasterne inntatt gatene for å protestere, og denne gangen er målet uttrykt: de vil at regjeringen skal stanse en ny lov som vil liberalisere arbeidsmarkedet for ungdom.

Torsdag 16. mars gikk anslagsvis 250 000 franskmenn i demonstrasjonstog mot Statsminister Dominique de Villepins nye lovforslag. Demonstrantene var en blanding av studenter ved eliteuniversiteter, unge arbeidsledige og ulike fagforeningsrepresentanter. Loven de protesterer mot er en lemping av de ekstremt restriktive franske arbeidslivsstatuttene, blant annet åpnes det for korttidskontrakter for ungdom under 26, en såkalt “contrat première embauche” (førstejobbskontrakt), hvor arbeidstaker etter endt kontraktstid kan sies opp uten begrunnelse. De rasende og indignerte krever i stedet at de skal få jobber med den samme beskyttelse som foregående generasjoner har nytt godt av; de ønsker å velge bort et utrygt arbeidsliv.

Tankesmia har lite til overs for de sittende franske makthavere. M de Villepin ble internasjonalt kjent da han som utenriksminister drev et forfengelig og kontraproduktivt spill i FNs Sikkerhetsråd under oppkjøringen til Irak-krigen. Etter at han ble hentet inn som statsminister viste han, etter vår mening, manglende fasthet under de nevnte gateopptøyer i fjor. Hans mentor, President Jacques Chirac, er en mann med en politisk fortid full av korrupsjonsanklager, og hans tyngde som politisk tenker illustreres godt ved utsagnet ”markedsliberalismen er vår tids kommunisme”. Disse nominelt konservative herrene kunne skryte av en marginal nedgang i arbeidsledigheten i januar i år (ned til 9,6%, jfr. EUs 8,3%). Men bak disse tallene skjuler det seg to ting: at en relativt stor andel av den aldrende befolkningen gikk ut i pensjon, slik at en fikk færre arbeidsdyktige mennesker totalt sett; og at regjeringen skapte en rekke nye subsidierte, offentlige stillinger. Faktum er at privat næringsliv skaper svært få nye arbeidsplasser, og dette rammer altså ungdommen hardest.

Det var derfor nokså uventet, men likefullt velkomment at denne regjeringen skulle gå inn i kjernen av problemene, nemlig strukturen i et altfor statisk arbeidsmarked. At responsen fra nettopp de som trenger denne politikken mest, altså ungdommen, skulle bli raseri og lidenskapelig protest er kanskje ikke like uventet, men likefullt frustrerende.

Det finnes få absolutte sannheter i samfunnsøkonomien, men en av oppfatningene det er sterkest konsensus om er at arbeidsmarkedsreguleringer som et sterkt oppsigelsesvern og obligatoriske arbeidsgiveravgifter virker negativt inn på sysselsettingen, særlig når økonomien produserer i underkant av full kapasitet. Den liberaliseringen som foreslås vil f.eks. gjøre det lettere for konjunkturfølsomme og sterkt sykliske bedrifter å ansette når de har behov og nedbemanne når dette kreves. Dessuten reduseres problemet med informasjonsasymmetri. Når en bedrift skal vurdere om de har råd til å ansette en ekstra person, løper de alltid en risiko med tanke på denne personens arbeidsinnsats og evner. De vil alltid ha mindre informasjon enn jobbsøkeren om hva han eller hun faktisk er verd, uansett om de ser på utdannelse, tidligere erfaring og intervju. Faren er at den nyansatte koster mer enn han yter, og dermed kan sette hele bedriftens lønnsomhet og andre arbeidsplasser i fare. Hvis det er svært vanskelig å si opp en uegnet arbeidstaker, vil den potensielle nedsiden ved en nyansettelse og den økonomiske risikoen bli større. Derfor vil færre bedrifter ansette i marginale tilfeller, og færre kommer i jobb. En ordning som gjør det mulig å inngå mer fleksible kontrakter vil gjøre det lettere for flinke og arbeidsvillige ungdommer å komme på innsiden av arbeidsmarkedet. Alternativet er ikke, som demonstantene later til å tro, fast og sikker jobb til alle. Alternativet er høyere ledighet og økonomisk stagnasjon. Med Kina og India i spissen halser resten av verden innpå Europa økonomisk sett, og nostalgisk, selvdestruktiv egoisme er ikke hva Frankrike trenger for å komme på offensiven i den internasjonale konkurransen.

En kan selvsagt spørre seg om de Villepin har den rette medisinen for å gjenreise en sårbar fransk økonomi. Svakheten ved det omtalte tiltaket er at det er et såkalt målrettet initiativ, ved at det retter seg kun mot de under 26, og dermed forskjellsbehandler arbeidstakere etter alder. Effekten er at de etablerte arbeidstakere forblir like beskyttet som før og at arbeidsledige over den angitte grense på 26 vil lide under at de ikke kan inngå kontrakter like fritt som deres yngre konkurrenter. Det er også nødvendig med andre, vidtgående reformer i arbeidsmarkedet. Et eksempel finnes i forhandlingsøkonomien. Generøse tariffoppgjør på mellomnivå med mektige, industrispesifikke fagforbund skader Frankrikes (og andre kontinentale økonomiers) konkurranseevne internasjonalt. Dessuten er utdanningssystemet ineffektivt og tungrodd, og bidrar til manglende sosial mobilitet.

Mange har sammenliknet denne ukens protester, delvis sentrert rundt det prestisjetunge Sorbonne-universitetet, med det som skjedde våren 1968. Den radikalt venstreorienterte ungdomsbevegelsen som fødtes den gang har blitt behørig diskutert i norske medier de siste ukene i forbindelse med filmatiseringen av ”Gymnaslærer Pedersen”. Skuespiller Ane Dahl Torp har sagt om sin rollefigur og ml-bevegelsen: ”Det som er vakkert med Nina, Pedersen og de andre i filmen, er at de kjempet innbitt for noe som er større enn seg selv. Man kan alltids diskutere om det de trodde på var riktig, men de kjempet ut ifra idealisme, for at verden skal bli et bedre sted for alle.” Til dette er det to ting å bemerke: for det første har vår tids demonstranter nettopp ikke noe større enn seg selv i tankene. Vår generasjons barrikadestormere samles selvrettferdig og uten blygsel under banneret: ”Mer til oss!”. Selv tiltak som er utformet for å hjelpe demonstrantene avfeies fordi de ikke får i pose og sekk. For det andre må vi si oss uenige med Ane Dahl Torp i at engasjement er bra i seg selv. Engasjement ledet av uvitenhet er direkte farlig. Disse demonstrantene skader mest seg selv og sin egen sak. Enda verre er de som attpå til skader andre, som de selv søker å hjelpe, jfr. antiglobaliseringslobbyen. Blindt raseri og kontraproduktiv atferd er ikke noe å applaudere. Skal Frankrike en gang i fremtiden gjenvinne en økonomisk styrke og en internasjonal tyngde som rettferdiggjør det galliske selvbilde, må dagens ungdom vise langt større vidsyn og økonomisk reformvilje enn M Chirac og hans kumpaner har stått for til nå. Denne uken har på ingen måte gitt grunn for slik optimisme.

Tagged , ,
http://www.tankesmia.org/wordpress/?p=41

Endelig håp for Darfur?

9 Comments
18 Feb, 2006
jermund
fattigdom, konflikt

The Economist skriver denne uken at FN omsider ser ut til å forberede en millitær operasjon i Darfur-regionen i det vestre Sudan. Avisen anslår at alt fra 200 000 til 300 000 mennesker har blitt drept i regionen siden folkemordet startet for tre år siden. Samtidig har over to millioner mennesker, av en total befolkning på seks millioner, blitt drevet fra sine hjem. Til sammenlikning har det under den andre palestinske intifada (fra år 2000) blitt drept rundt 1000 israelere og mellom 2000 og 3000 palestinere.

Bakgrunnen for konflikten er sammensatt, og går langt tilbake i tid (se BBCs bakgrunnsside for grundig informasjon). En kan identifisere både politiske, etniske og økonomiske årsaker. Regimet i Karthoum er arabisk/muslimsk, imens Darfur-regionen har en rekke etniske afrikanske stammegrupperinger. Her finnes flere paramillitære grupper, som er i opposisjon til regjeringen. Disse har i lang tid hevdet at ”afrikanere” undertrykkes av ”arabere” med offentlig støtte. Da to slike grupper angrep offisielle millitære installasjoner i februar 2003, benyttet president Omar Hasan al-Bashir sjansen til å starte en kampanje av etnisk rensing av de brysomme afrikanske stammene i regionen. Millitære bakkestyrker ble i liten grad brukt. I stedet ga de luftstøtte og utrustning til den arabiske Janjaweedgeriljaen, som så startet særdeles brutale angrep på afrikanske landsbyer.

I dag er tilstandene i flyktningeleirene og de få gjenværende landsbyene grusomme. Et av mange elementer som ikke plukkes opp av de tørre tallene er de systematiske gruppevoldtektene som soldater og geriljamedlemmer utfører på afrikanske kvinner. Leger Uten Grenser forteller i en illustrerende rapport om en 16 år gammel jente som ble voldtatt av tre væpnede soldater da hun samlet ved til familien. Som konsekvens av sosiale stigma i hennes kultur ble hun forvist av sin familie og forlatt av sin forlovede. Da hun var åtte måneder gravid fra voldtekten ble hun hentet av politiet, pisket og kastet i fengsel for sin promiskuøsitet. Kvinner som oppsøker medisinsk hjelp for alvorlige voldtektsrelaterte skader får forøvrig samme behandling. Dette er ikke et enkeltstående tilfelle, men en del av en systematisk strategi for å drive ut et helt folk.

Verdenssamfunnets strategi har, bortsett fra en og annen fordømmende pressemelding, vært å støtte en fredsbevarende styrke fra den Afrikanske Union (AU). Denne organisasjonen har utopiske visjoner om å bli Afrikas EU, men besitter ingen reel økonomisk eller millitær tyngde. Den ynkelige “fredsbevarende” styrken består i dag av ca. 7000 dårlig utstyrte, dårlig trente soldater, utsendt fra land som Rwanda og Nigeria. Av disse skal 760 infanterister med støtte fra to gamle helikoptere patruljere et område på størrelse med Italia, men helikoptrene står på bakken mesteparten av tiden grunnet drivstoffmangel. De har til tider hatt nok med å forsvare seg selv mot Janjaweedgeriljaen, og yter liten eller ingen reel beskyttelse for flyktningene i Darfur.

Til en viss grad var denne strategien forståelig. Aksjonene i Afghanistan og Irak, Israel/Palestina-konfliken og en generell tilspissing av forholdet mellom vesten og den muslimske verden har gjort vestlige ledere skeptiske til nye millitære eventyr på islamsk jord. Samtidig håper man at AU skal kunne bli en strategisk partner, og et verktøy for å trekke Afrika ut av sitt uføre. Allikevel ser dette nå ut som et håpløst prosjekt, og det er vel heller tvilsomt om bedre utstyr og nok drivstoff hadde gjort de afrikanske fredsbevarende styrkene til en suksess.

Det vil være feil å si at Darfur er en glemt konflikt. Internasjonale medier har rapportert om overgrepene siden volden brøt ut, og George W. Bush brukte ordet folkemord allerede i 2004. Oppmerksomhet og anerkjennelse er dog ikke synonymt med handling. Den profilerte journalisten Nicholas Kristof har brukt sin faste spalte i verdens største avis, The New York Times, til en kampanje for internasjonalt engasjement i regionen. Han er blant mange som har sett med økende forakt på de amoralske vetomaktene i FNs Sikkerhetsråd, den formelt legitime instansen for maktbruk i Sudan, og hvordan disse har toet sine hender i tre år:

”President Bush is doing more about Darfur than most other leaders, but that’s not saying much. The French are being particularly unhelpful, while other Europeans (including, alas, Tony Blair) seem to wonder whether it’s really worth the expense to save people from genocide. Muslim countries are silent about the slaughter of Darfur’s Muslims, while China disgraces itself by protecting Sudan in the United Nations and underwriting the genocide with trade.”

Kina importerer store mengder olje fra Sudan, og har som vanlig få skrupler med hensyn til menneskerettigheter. At de har holdt sin hånd over den morderiske al-Bashir er allikevel ikke noen unnskyldning for at ikke andre land har presset på, gjennom alle mulige kanaler, for sanksjoner og/eller millitær aksjon. Når det nå endelig later til å være bevegelse i prosessen, er lederen for kampanjen usannsynlig nok den slovenske presidenten Janez Drnovsek! Han og Kofi Annan har oppfordret USA til å ta tak i Darfurkrisen, og President Bush har svart med forsiktige, men positive signaler. Det er verd å merke seg at selv i den ekstremt pressede situasjonen USA er i, millitært og politisk, finnes det tydeligvis ingen andre maktfaktorer i verden som kan utrette stort i slike krigssoner. Dette til orientering for oppblåste selvbilder i Paris og Brüssel.

Hvis vi nå kan håpe at verdenssamfunnet kan fordømme Sudans ledere med én stemme, finnes det grep som kan gjøres på kort sikt. Økonomiske sanksjoner og opprettelse av såkalte ”no-fly-zones” over deler av Darfur og omliggende territorier er en viktig start. Allikevel er det vanskelig å se for seg en reell forbedring uten en anseelig millitær tilstedeværelse på bakken. FNs enorme byråkrati og manglende millitære strukturer gjør det usannsynlig at en styrke kan være klar med det første, skriver The Economist, som antyder at mellom 12 000 og 20 000 velutrustede soldater er nødvendig for en fredsbevarende styrke. Amerikanske talsmenn ser for seg minst ett år med forberedelser før en slik aksjon er mulig. Verdens Helseorganisasjon (WHO) anslår at 10 000 sudanere kan dø hver måned i denne perioden. USA ønsker derfor å involvere NATO, under et FN-mandat, som en overgangsløsning. Amerikanerne har dessuten en grunnleggende FN-skepsis , som skriver seg bl.a. fra kampanjene i det tidligere Jugoslavia, hvor verdensorganisasjonens ineffektivitet viste seg like slående på mikronivå som den er på makronivå.

Vi tror, på grunnlag av tilgjengelig informasjon, at NATO er den beste løsningen på kort og mellomlang sikt. At grønne hjelmer er mindre moteriktig og politisk korrekt enn blå bør ikke spille noen rolle for de sultne og forfulgte flyktningene i Darfur. Men dette krever lederskap, også fra europeiske NATO-land. USA vil formodentlig bidra med finansiering, ledelse, utstyr, teknologi og noe personell, men deres eksisterende forpliktelser gjør at Atlanterhavspaktens andre pilar må ta en betydelig del av ansvaret. Norge har i mange år slått seg på brystet for vårt internasjonale engasjement og hjertelag for de fattige og undertrykte. Ã… ta ledelsen i arbeidet for en humanitær NATO-styrke i Darfur kan komme til å koste mer politisk kapital enn å sende noen oljefinansierte avlatsmilliarder i u-hjelp. Dette særlig hvis Karthoum motsetter seg invasjonen. Det er aldri noen lett avgjørelse for en statsleder å sende soldater inn i konfliktsoner, men sjelden har det vært mer skrikende behov for slikt engasjement enn nå. Vi har sett at selv et relativt ubetydelig land som Slovenia kan påvirke verdenssamfunnet med klar tale og moralsk bevissthet. Dette er en gylden anledning for Jens Stoltenberg til å vise at han har mer ryggrad enn han har vist i karikatursaken. De som til nå har overlevd Sudans folkemord har alt for lenge ropt om hjelp. Det er på tide vi lytter.

Tagged , ,
http://www.tankesmia.org/wordpress/?p=36

Frihet vs demokrati

No Comments
14 Feb, 2006
jermund
politikk, religion

I en tidligere artikkel har vi hevdet at det liberale demokrati er det fremste styringssystem verden kjenner i dag. Vi tok også til orde for aktiv politikk fra vestmaktene for å spre verdiene som ligger til grunn for dette systemet globalt. Her skal vi se nærmere på hva begrepet liberalt demokrati egentlig innebærer.

Demokrati, eller representativt demokrati som vi her snakker om, handler om overføring av suverenitet fra folket, fra enkeltindivider i samfunnet, til en representativ styringsenhet (staten). Dette danner grunnlaget for legitim statlig maktutøvelse. Men dette besvarer ikke spørmålet om hvor vide fullmakter som overføres. Den andre delen av begrepet, liberalisme, eller konstitusjonell liberalisme, handler om begrensningene for demokratisk makt. I dette ligger både et bestemt sinnelag og konkrete institusjoner som skal balansere det uinnskrenkede flertallsdiktaturet. Begge deler defineres gjerne i en grunnlov. Den amerikanske grunnloven nedfeller f.eks. noen ukrenkelige rettigheter, samtidig som den redegjør for hvilke oppgaver statens institusjoner skal utføre, og hvordan disse skal organiseres.

Tankesmia har tidligere uttrykt en viss skepsis overfor demokratiet. Her kan vi vise til prominente meningsfeller, fra antikkens Herodotus til Alexis de Tocqueville, som i sitt storverk ”Demokrati i Amerika” advarte mot farene ved det uinnskrenkede folkestyre. Immanuel Kant kalte det utemmede demokratiet ”tyrannisk”, og fremholdt viktigheten av et helhetlig sett ”republikanske” verdier, som maktfordeling, rettsstat, og beskyttelse av individuelle rettigheter. Disse korresponderer rimelig godt med hva vi kaller konstitusjonell liberalisme.

Dette tankegodset virker i dag politisk ukorrekt. Ledende politikere, journalister og intellektuelle er oftest uforbeholdende demokrater, med en blind tro på frie valg som skritt i retning av sivilisasjon, frihet og velstand. Et hederlig unntak er Newsweek-redaktør Fareed Zakaria, som i en artikkel om uro i Midtøsten denne uken skriver:

”Recent months have only highlighted that promoting democracy and promoting liberty in the Middle East are separate projects. Both have their place. But the latter—promoting the forces of political, economic and social liberty—is the more difficult and more important task. And unless we succeed at it, we will achieve a series of nasty democratic outcomes, as we are beginning to in so many of these places.”

Zakaria har lenge vært opptatt av dette; den indre spenningen mellom demokrati og konstitusjonell liberalisme, se f.eks. hans bok ”The Future of Freedom: Illiberal Democracy at Home and Abroad (2003)”. Utgangspunktet er at antall demokratier i verden har økt dramatisk de siste 30 årene, fra 41 (av totalt 150 land) i 1974, til 121 (av 193) i 2003. Dette lyder jo overveldende positivt, men boken hevder at mange land, f.eks. Indonesia og det tidligere Jugoslavia, som har gått fra enevelde til en form for demokrati, faktisk har blitt mindre frie og tolerante som resultat. Zakaria kaller dem illiberale demokratier. Enkelte herskere ser at det er politisk kostbart å ikke tilhøre demokratiklubben, og gjennomfører derfor illusoriske valg som fungerer som et politisk korrekt røykteppe. Aleksander Lukashenko i Hviterussland er et utmerket eksempel. Skal vi tro Zakaria, er dette en følge av at demokrati innføres før den konstitusjonelle liberalismens institusjoner er på plass. Frie valg i land som ikke er modne for det er altså en potensiell oppskrift på katastrofe. Derimot har land som Ungarn og de Baltiske stater en sterkere liberal tradisjon, og demokratiseringen etter Sovjetunionens fall var der langt mer vellykket.

En kan finne flere holdepunkter for dette argumentet i Europeisk historie. I de aller fleste land som er liberale demokratier i dag eksisterte det en kultur for maktfordeling og rettighetstenkning forut for universell stemmerett, og ettersom demokratiske fullmakter har ekspandert, har konservative krefter kjempet for en stabiliserende motvekt. For å bruke Norge som eksempel: innføringen av parlamentarismen i 1884 var en seier for demokratiet og et nederlag for den klassiske maktfordeling etter Montesquieus modell. Høyre fryktet imidlertid et allmektig folkevalgt Storting, og arbeidet for å utvide Høyesteretts mandat til å inkludere en konstitusjonell prøvingsrett overfor nye lover. Elitene mistet makten til arbeiderklassen på 1930- og 1940-tallet, samtidig som naturrettstenkning, som FNs Menneskerettighetserklæring fra 1948, fikk utvidet innflytelse over utforming og tolkning av lover. Vårt samfunn slik vi kjenner det i dag har fått modne i spenningspunktet mellom konstitusjonell liberalisme og demokrati.

Allikevel ser vi fortsatt til stadighet folkevalgte som etter Tankesmias syn misbruker demokratisk makt i de mest siviliserte av samfunn. Frankrike hindrer med Hijab-forbudet folk å kle seg som de vil og USA henretter fanger. I Tyskland er det forbudt å fornekte Holocaust og i Norge påtvinges unge menn verneplikt. Når nasjoner med så lange liberale tradisjoner ikke kan holde flertallstyranniet i sjakk, kan en spørre seg hvordan land som Afghanistan og Irak skal kunne sikre individuelle rettigheter.

De praktiske implikasjonene av Zakarias argument er altså at USA og andre som ønsker å reformere den tredje verden må begynne med å promotere sosial, økonomisk og politisk frihet på et institusjonelt nivå, for så å åpne valglokalene for de uvaskede masser. Dette fordrer en overgangsperiode med helt eller delvis elitestyre. Skal dette gjøres gjennom full okkupasjon, som i Irak, kreves, som et minimum, langsiktig engasjement og nennsom statsmannskunst. Vi ser allerede at stemmegivingen i irakiske valg har vært utpreget sekterisk, noe som typisk legger grunnlag for ressurskamp og demokratisk maktmisbruk. Det virkelig store spørsmålet er om nasjonsbygging og forming av et liberalt demokrati i et land med Iraks historie og tradisjon er et gjennomførbart prosjekt i overskuelig fremtid.

En annen fremgangsmåte, som kanskje gir mer håp for suksess, er å gi eksisterende herskere incentiver til å selv reformere landets institusjoner. På 70-, 80- og 90-tallet hentet flere ikke-demokratier med planøkonomier på randen av kollaps inn amerikanske makroøkonomer for å tilrettelegge en sjokkartet konvertering til markedsøkonomi. I mange tilfeller gav disse økonomiske pakkene kraftig og rask økonomisk vekst og stabilitet, se f.eks. Jeffrey Sachs’ arbeid i Bolivia og Polen, og Milton Friedmans kontroversielle rådgivning til Augusto Pinochet i Chile i 1975. Her oppgav myndighetene en del kontroll frivillig fordi oppsiden var så stor. En assosierer kanskje ikke disse landene først og fremst med solid nasjonaløkonomi i dag, men Chile var lenge vært den raskest voksende økonomien i Latin-Amerika (dog med store inntektsforskjeller), og både Polen og Bolivia klarte å få kontroll over inflasjon og opplevde lange vekstperioder med Sachs sin oppskrift. Økonomisk frihet er et skritt på vei mot konstitusjonell liberalisme, men Pinochet (i likhet med f.eks. kinesiske myndigheter) var allikevel i stand til å befeste sitt diktatur. Ã… tenke seg at Pinochet ville hentet inn tilsvarende ekspertise for å grunnlovsfeste begrensninger av sin egen makt lyder kanskje absurd. Men noe liknende skjedde da Georgia i 1993 brukte den amerikanske juristen Lawrence Lessig som konsulent under utformingen av en relativt liberal grunnlov. Hvis verdenssamfunnet kan presse like hardt, eller hardere, for slik reform som de i dag gjør for frie valg, og følger opp med incentiver knyttet til f.eks. handelspolitikk, kan kanskje Lessig finne seg selv i en vekstindustri.

Fareed Zakarias arbeid understreker svakheter ved President Bush sin argumentasjon om at gjennomførte valg i Irak er et stort fremskritt i seg selv. Men Zakarias alternative strategi (fokuser først på institusjoner og midlertidig elitestyre) er også problematisk. For det første finnes det ingen garanti for at en ikke-demokratisk interrimregjering vil styre godt, eller for den saks skyld ønske å gi fra seg makt når den tid kommer. Zakaria har stor tiltro til den ”gode og upartiske dommer”, altså den ideelle embedsmann. I mange land i den tredje verden assosieres vel heller embedsmenn med korrupsjon og ineffektivitet. For det andre hjelper det lite om en setter opp et formelt system for maktfordeling og rettssikkerhet, hvis folket hverken forstår eller respekterer systemet. Disse problemene kan forsterkes ytterligere av økonomiske og politiske sjokk. Weimar-republikkens solide institusjoner og grunnlov kunne f.eks. ikke forhindre Det Tredje Rikets fremvekst, da Tyskland i mellomkrigstiden opplevde nasjonal ydmykelse, Den Store Depresjonen og hyperinflasjon. Dette forteller oss forsåvidt bare noe vi allerede visste; at nasjonsbygging er en risikosport.

Liberale samfunn later til å gi grobunn for demokrati, men demokrati leder slett ikke alltid til frie rettsstater. Dette betyr ikke at vi skal gi opp arbeidet for å bringe universelle rettigheter til den tredje verden. Men det er klart at et snevert fokus på valgdeltakelse og legitimering av et regime ikke er tilfredsstillende uten tilsvarende ”checks and balances”. For neokonservative og andre intervensjonister i Washington, D.C. må mål og suksesskriterier justeres deretter. En må forstå landet man søker å forandre, og man må ikke ukritisk stimulere og støtte såkalte demokratiske bevegelser som ikke respekterer liberale verdier. Bush snakker gjerne i sine taler om å spre ”frihet og demokrati”. Det er helt greit, så lenge han innser at de to ikke nødvendigvis er samme sak.

Tagged , ,
http://www.tankesmia.org/wordpress/?p=35

Den moderne imperialisme

No Comments
9 Feb, 2006
jermund
politikk

USAs invasjon av Irak har møtt voldsom kritikk verden over. Opponentene har brukt mange ulike innfallsvinkler for sin krigsmotstand. Dette er kanskje naturlig, siden amerikanske myndigheter har fremsatt en rekke ulike begrunnelser for invasjonen på ulike tidspunkt. Vi vil her ta tak i det argumentet vi finner mest interessant, nemlig at det var moralsk riktig å avsette Saddam Hussein og å forsøke å bringe demokrati til Irakerne. Vi ser, for denne diskusjonens skyld, bort fra folkerettslige formaliteter, sikkerhetspolitikk, strategiske og økonomiske hensyn, etc. Krigens forsvarere har trukket fram at Saddam var en tyrann som drev etnisk forskjellsbehandling, ikke tillot ytringsfrihet og demokratiske valg, begikk massedrap mot egen befolkning, etc. Argumentet er altså at det var moralsk å frigjøre Irak med sverdet. Kritikere hevder at det er arrogant av amerikanerne å holde sin kultur som overlegen vis-a-vis kulturer i den tredje verden. Her brukes ofte ord som imperialisme, eller kulturimperialisme om USAs utenrikspolitikk.

Ordet imperialisme oppstod under kolonitiden, og beskriver en politikk som søker å utvide en nasjons makt og innflytelse på bekostning av en annen. I denne perioden impliserte begrepet gjerne ensidig utnyttelse av koloniens naturressurser og arbeidskraft, samt politisk og kulturell overstyring fra imperialiststaten. Ordet kulturimperialisme er nyere, og beskriver overførsel av verdier, kultur, språk, etc. fra en nasjon til en annen. Dette kan ta form gjennom frivillig adoptering av en fremmed kultur, eller gjennom aktiv politikk fra imperialiststaten.

For å forstå Bush-administrasjonens tenkemåte, kan det være greit å rydde opp i en del feilaktige oppfatninger om amerikanske politiske grupperinger og hvilket syn disse har på utenrikspolitikk. (For en mer utfyllende artikkel om dette, les Torbjørn Røe Isaksen i Morgenbladet). Den tradisjonelle skillelinjen har i USA gått mellom isolasjonister og intervensjonister. Republikanerne/høyresiden har tradisjonelt, grovt sett, tilhørt isolasjonistene, som har hevdet at USA bør fokusere på seg selv og egne interesser og la andre nasjoner løse sine egne problemer. Representanter for denne retningen motsatte seg bl.a. amerikanernes landgang i Europa under 2. Verdenskrig. Dagens regjering er derimot influert av en gruppe såkalt neo-konservative politikere. Disse hører i sosiale og økonomiske spørsmål til den moderate høyresiden, men i utenrikspolitikken er de for en aktiv bruk av USAs innflytelse og makt. Dette begrunnes til dels med at USAs interesser er bedre tjent med en aggressiv utenrikspolitikk, se f.eks. argumentet om at det er bedre å bekjempe Al Quaida i Irak enn på egen jord. Samtidig finnes det et idealistisk aspekt ved denne politikken; at frie nasjoner har rett og plikt til å bekjempe tyranni og undertrykkelse uansett hvor på kloden de måtte finne sted. Er dette siste poenget valid? Er Dick Cheney og Paul Wolfowitz ikke bedre enn Cecil Rhodes og Hernán Cortés, som trodde at deres folk var ”villmennene” i Afrika og Sør-Amerika overlegne?

Tankesmia vil hevde at enkelte verdier og idéer som er prominente i vesten, bør fremmes overalt, selv om en kan komme i skade for å ”undertrykke” deler av en annen kultur i prosessen. En mulig, men ikke nødvendigvis uttømmende liste over disse kan være: Demokratisk valgte myndigheter, ytrings-, tros- og tankefrihet, rettsstat, maktfordeling og konstitusjonalsime, personlig og eiendomsrettslig beskyttelse og retten til å søke lykken (”the pursuit of happiness”). Dette er verdier som Francis Fukuyama assosierer med det liberale demokratiet i sitt innflytelsesrike essay ”The End of History” fra 1989. Her anvender han Hegeliansk dialektikk for å argumentere for at disse vestlige idéene har vunnet den historiske striden om menneskets intellekt, og at alle reelle konkurrenter (som f.eks. sosialisme og fascisme) har spilt fallitt. I Fukuyamas øyne holder det ikke som motargument at Kina fortsatt er kommunistisk i navnet, eller at land som Brasil nå har en venstreorientert president; alle såkalte sosialister/kommunister i maktposisjon har i større eller mindre grad gått fra sosialismens grunnverdier, og omfavnet pragmatiske reformer som bærer i retning av det liberale demokratiet (i Kinas tilfelle handler dette riktignok først og fremst om økonomisk reform). For en ny-Hegelianer vil virkeligheten (før eller siden) alltid tilpasse seg idéene, altså er det bare et tidsspørsmål før det liberale demokrati vinner frem i alle land og sivilisasjoner.

Denne optimismen bærer kanskje preg av sinnsstemningen ved den kalde krigens slutt, og det er tydelig at Fukuyama ikke vektlegger de sterke antidemokratiske strømninger som ligger i nasjonalistiske og religiøse bevegelser. Samuel Huntingtons kjente essay fra 1993 og senere bok ”The Clash of Civilizations” var på mange måter en kritikk av ”The End of History”, nettopp på dette grunnlaget. Huntington ser for seg en verden der kulturer, religioner og sivilisasjoner vil utgjøre de nye blokkene i verdens konflikter, og dermed erstatte ideologienes krig, som Fukuyama altså mener er avgjort. I dette dystrere verdensbildet må “vesten” opptre strategisk for å beholde sin maktposisjon overfor fiendtlige, ekspansive konkurrerende sivilisasjoner. Huntingtons teori er blitt heftig kritisert, bl.a. av Edward Said, som harselerer med Huntingtons generalisering av store, sammensatte folkegrupper og kulturer. Allikevel har “The Clash of Civilizations” fortsatt stor innflytelse i politiske miljøer, og spådommene ser unektelig ut til å passe godt på de tiltakende spenninger mellom USA som representant for vestlige verdier og en stadig mer høylydt anti-vestlig bevegelse i den muslimske verden. Den nylige striden om Muhammedkarikaturene ser også ut til å passe inn i dette verdensbildet.

La oss si vi til dels aksepterer Huntingtons teori, og antar at kuturelle og religiøse forskjeller mellom folkeslag og etniske grupper vil forhindre Fukuyamas naturlige spredning av vestlig liberalt demokrati. I så fall kommer spørsmålet om det er riktig å bruke makt for å påtvinge ikke-demokratier dette systemet, slik USA nå forsøker i Irak. La oss se på situasjonen i Irak før invasjonen i 2003: Saddam Hussein styrte landet gjennom sitt maktapparat, Baathpartiet. Det fantes ingen ytringsfrihet, ingen rettssikkerhet, ingen demokratiske valg, og vanlige irakere ble regelmessig terrorisert av staten. Det fantes ingen reell opposisjonell bevegelse, da Saddams regime hadde tilnærmet full kontroll over landet, med delvis unntak for kurdisk-kontrollerte områder i nord. Arvefølgen var sikret, ved Saddams fryktede sønner Uday og Qusai. Lite tydet på at dette samfunnet ville bevege seg mot liberalt demokrati uten millitær intervensjon. Gitt at det faktisk er mulig å oppnå målet om demokratisering ved makt; kan en argumentere for at Saddams “arabiske stalinisme” er å foretrekke for den jevne iraker fremfor et påtvunget demokrati?

Til forskjell fra korsfarerne, de engelske imperiebyggerne og de spanske conquistadorene, er de neo-konservative restriktive i sine visjoner for landet de vil transformere. En søker ikke å påtvinge andre nasjoner en ny tro, et nytt språk, skatter eller en altomfattende kultur. (Her forholder vi oss til de argumentene som fremsettes av neo-konservative ideologer, ikke hva GWB eventuelt måtte tenke og ønske i stille stunder.) Den moderne imperialismen sikter på å lage et fundament for nasjoners individuelle utvikling. Ved å bygge opp institusjoner som muliggjør et liberalt demokrati, sikrer ikke Bush seg mot fremtidige anti-amerikanske regimer. Et tydelig bevis på dette er Hamas sin seier i det palestinske parlamentsvalget. En av styrkene til det liberale demokrati er nettopp at det ikke nødvendigvis er uforenelig med noen religion eller kultur. Det eneste kravet som settes er at religion og kultur må eksistere til en viss grad uavhengig av politikk og rettssystem. Er det egentlig et problem om en med dette påtvinger land som ellers kunne falle under et islamistisk prestestyre og sharialov trekk fra det vestlige verdisystem? En grunnlov som anerkjenner grunnleggende menneskerettigheter vil for eksempel forby systematisk undertrykkelse av kvinner. Dette kan komme i konflikt med nedarvet kultur og religion i deler av verden. Relativister som i slike tilfeller bekymrer seg mer for vestlig arroganse og imperialisme enn for de undertrykte og lidende i totalitære regimer møter liten forståelse hos oss.

Om en aksepterer at det liberale demokrati er andre kjente samfunnssystemer overlegent, er dette selvsagt ikke en blankosjekk for foregangsland til å tvangsreformere alle andre land. Selv et Hamas-styrt Palestina må respekteres, så lenge de ikke bryter folkerettslige eller menneskerettslige statutter. En skal også være forsiktig med å gjøre dette til en konflikt mellom religioner, som noen av Bush-administrasjonens minst sympatiske støttespillere ønsker, jfr Ann Coulter’s sitat: ”We should invade their countries, kill their leaders and convert them to Christianity”. I stedet bør en forsvare pluralisme fremfor ensretting, frihet fremfor undertrykkelse og demokrati over tyranni. Her er imidlertid vage anmodninger på diplomatspråk i FNs Generalforsamling ikke nok. Hvis det i kampen for å sikre alle mennesker disse rettighetene blir nødvendig å velte regimer i Pyongyang, Karthoum, Rangoon eller Harare, er vi villige til å akseptere en millitær aksjon som moralsk legitim. Om en slik aksjon er formålstjenlig må naturligvis vurderes i det enkelte tilfelle.

Tankesmia mener at de såkalt vestlige verdiene som muliggjør det liberale demokratiet egentlig bør sees som universelle verdier. Som godartede teknologiske eller medisinske fremskritt bør også politiske og ideologiske fremskritt tilhøre hele menneskeheten, ikke bare de av oss som er så heldige å bli født inn i frie, åpne samfunn. Og selv om vi ser nødvendigheten av maktbruk i ekstreme tilfeller, deler vi i stor grad dr. Fukuyamas optimisme om at rasjonelle mennesker verden over gradvis vil omfavne disse prinsippene som følge av globalisering og økt interaksjon mellom kulturer. Nobelprisvinner i litteratur og verdensborger V.S. Naipaul, som er født til hinduistiske foreldre og oppvokst i Karibien, bruker begrepet ”Den universelle sivilisasjon”. Han trekker bl.a. frem retten til å søke lykken (”the pursuit of happiness”) som representativ for de universelle verdier vestlige liberale demokratier bygger på. Om denne retten sier han:

”It is an elastic idea; it fits all men. It implies a certain kind of society, a certain kind of awakened spirit. I don’t imagine my father’s parents would have been able to understand the idea. So much is contained in it: the idea of the individual, responsibility, choice, the life of the intellect, the idea of vocation and perfectibility and achievement. It is an immense human idea. It cannot be reduced to a fixed system. It cannot generate fanaticism. But it is known to exist; and because of that, other more rigid systems in the end blow away.”

Tagged , ,
http://www.tankesmia.org/wordpress/?p=33

Nødvendigheten av blasfemi

7 Comments
8 Feb, 2006
jermund
politikk, religion

Den norske debatten om Muhammedkarikaturene er preget av en skinnenighet. Alle som uttaler seg i norske medier, enten det er kirkeledere, politikere, journalister eller norske muslimer, passer på å synge ytringsfrihetens høysang. Mange legger imidlertid til modererende uttalelser som: ”Selv om en har rett til å uttale seg, er det ikke alltid klokt” (regjeringen), og: ”Ytringsfriheten er ikke absolutt, vi har bl.a. et forbud mot å fornærme noens tro” (Kjell Magne Bondevik).

Statsminister Jens Stoltenberg viser sin ambivalens i et intervju med VG, hvor ingressen lyder: ”Statsminister Jens Stoltenberg gir Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk deler av ansvaret for at rasende muslimer satte fyr på den norske ambassaden i Damaskus” I det samme intervjuet kaller den vordende landsfader publikasjonen ”en gal handling”, og han avslutter intervjuet med å minne om at ”vi har en blasfemiparagraf i straffeloven”. Med slike forsvarere, trenger egentlig ytringsfriheten fiender?

Vi har forståelse for at yrkespolitikere og diplomater søker å dempe gemytter i den skremmende situasjonen som har oppstått. Vi forstår også at Stoltenberg privat forbanner de som har trykket disse tegningene, da han sikkert ville vært problemene foruten. Men i egenskap av statsminister bør Stoltenbergs oppgave være å beskytte og å stå opp for den frie og uavhengige presse i landet. At han prøver å ri begge hester med uttalelser som ”Men det er norske redaktører som bestemmer dette, og ikke jeg. Ytringsfriheten handler også om retten til å ytre ting regjeringer ikke liker”, holder ikke, når han i praksis henger ut Selbekk som ansvarlig for irrasjonelle og forkastelige reaksjoner i Midt-Østen. At det finnes årsakssammenheng mellom Selbekks redaksjonelle linje og en utbrent ruin i Damaskus gjør ikke mannen ansvarlig for dette vanviddet, noe Stoltenberg må forventes å forstå.

Det tales med to tunger. Det faktum at vi har en blasfemiparagraf, dog i praksis sovende, i Norge, viser at våre folkevalgte ikke respekterer tros- og tankefrihet. Vi vil faktisk hevde at det er en iboende motsetning mellom trosfrihet og et blasfemiforbud. Gjennom Europas historie, fra Gallileo til Monthy Python, har den katolske kirke vært en fiende av fri tanke og tale, slik Islam later til å fungere i Midt-Østen i dag. Det som har bragt verden fremover, er i minst like stor grad religionskritikere a lá Voltaire som Luther og Kalvins alternative religionsfortolkning. Bondevik og hans sort, deler av Sionistbevegelsen og mange muslimske talsmenn liker å fremstille troende som ofre; forfulgte, sårbare individer, som trenger særskilt beskyttelse fra storsamfunnet. Men sannheten er at disse verdensreligionene brukes som maktmidler av realpolitikere som Josef Ratzinger, Ayatollah Khamenei og Likud-partiet, imens hverdagsreligion slavebinder grupper som kvinner og ”vantro” i land over hele verden. Retten til å kritisere, fornærme og latterliggjøre slike tankesystemer må være en av grunnpillarene for et fritt samfunn!

Selverklærte moderate talsmenn fra alle leire oppfordrer stadig til respekt og forståelse mellom sekulære og troende, mellom kristne og muslimer. Men er dette egentlig hva som bør kreves av oss? Er ikke vår plikt som medborgere begrenset til å respektere, til og med kjempe for, andres rett til å tro og mene hva de vil, men ikke nødvendigvis å respektere innholdet i deres tro? Skal medlemmer av menigheter som de i Knutby og i Waco, Texas beskyttes mot latterliggjøring og krass kritikk fordi deres særpregede virkelighetsoppfatning og atferd er definert som religion?

Ett annet plussord som florerer er ”dialog”. Dialog er målet, middelet og frelsen for våre kolliderende verdisett, hevdes det. Den vil gi forståelse og anerkjennelse. Tankesmia foretrekker selvsagt fredelig meningsutveksling fremfor vold og trusler, men spørsmålet blir: hva skal denne dialogen avstedkomme? En troende sikh, hindu eller muslim må gjerne bruke timevis på å forklare for oss bakgrunnen for de forbud som deres dogmer pålegger vår weblog, men denne (sikkert facinerende) innsikt vil neppe påvirke våre redaksjonelle prinsipper. Hvis myndighetene med dialog mener å redegjøre for og forklare liberale prinsipper for de rabiate masser, er det selvsagt en god idé. Men det finnes ingen innrømmelser å komme med, ingen gylden middelvei vi kan følge, som ikke samtidig er et kraftig tilbakeskritt for vestlig sivilisasjon.

Den uhyggelige situasjonen som har oppstått er selvsagt ikke ønskelig, og en kan bare håpe at ”cooler heads will prevail”. Når vi først har kommet hit, mener vi imidlertid at dette er en utmerket anledning til å avklare hva vi legger i frihetsbegrepet. Tankesmia ser f.eks. intet behov for en særskilt trosfrihet, med en videre eller smalere fortolkning enn generell ytrings- og tankefrihet. Religion er, som Le Monde så elegant formulerte det da de trykket karikaturene: ”… tankesystemer, åndelige produkter, tro som selvsagt må respekteres, men som også fritt må kunne analyseres, kritiseres og til og med latterliggjøres”. Det samme må selvsagt gjelde nasjonalsymboler som flagg og våpenskjold.

Det har vist seg at både Jyllandsposten og Magazinet er noe hyklerske forkjempere for trykkefriheten, da de begge later til å være følsomme overfor kristne tabuer men trassige overfor muslimers hellige påbud. Dette bør imidlertid ikke forandre det faktum at de ved å trykke disse tegningene har brukt ytringsfriheten på en helt legal måte; til å utfordre dogmatiske tabuer og å trosse autoritære krefter i samfunnet. Om hr. Selbekk ikke kan sies å ha Salman Rushdies veltalenhet, har de begge greid å understreke at retten til å begå blasfemi er nødvendig og viktig. Forfatteren John le Carré skrev en gang i et åpent brev til Rushdie: ”My position is that there is no law in life or nature that says great religions may be insulted with impunity”. Her må nok Tankesmia og hr. le Carré enes om å være uenige.

Tagged ,
http://www.tankesmia.org/wordpress/?p=34

“Hvem kan stilles til ansvar?”

11 Comments
29 Nov, 2005
jermund
media

TV2-Nyhetene innledet sin 18.30-sending den 26.11.05 med en tragisk sak. En 40 år gammel mann fra Brønnøysund skjøt og drepte sin egen bror med hagle, såret sin ekskjæreste alvorlig, og påførte en tredje mann mindre alvorlige skuddskader. Mannen hadde et kriminelt rulleblad, og hadde frivillig oppsøkt og latt seg legge inn på Nordlandsykehusets psykiatriske avdeling i forkant av hendelsen, men hadde selv skrevet seg ut en uke før tragedien fant sted. Etter en kort gjennomgang av fakta, gikk TV2s ankermann Thomas Henshcien til en innkalt ekspert, psykiater Berthold Grünfeld, som redegjorde for at sykehuset ikke kunne nekte å slippe pasienten ut, da han ikke var tvangsinnlagt ved dom. Henschien griper straks etter det sentrale journalistiske poenget i i saken, og spør: «Hvem mener DU kan stilles til ansvar for det som har skjedd?»

Hvis denne formuleringen ikke hever øyenbryn hos våre lesere, er det formodentlig fordi dette representerer en utbredt virkelighetsoppfatning blant journalister spesielt, og kanskje i samfunnet generelt. En forutsetter at alle avvik fra konform sosial atferd, inkludert grove forbrytelser, har sitt utspring og forklaring i at en eller annen offentlig institusjon ikke har gjort jobben sin.

Det florerer av andre eksempler på slik tenkning i media. I 2002 inntraff en liknende tragedie da en Heimevernssoldat drepte sin familie og tok sitt eget liv med tjenestevåpenet sitt, et AG-3-gevær. Politikere som Arbeiderpartiets Marit Nybakk meldte seg umiddelbart på for å forklare at problemet her var at HV-våpen oppbevares i den enkelte soldats hjem, og dermed gjorde drapet mulig. Dagbladet kunne tidligere samme år by på en mer kreativ ansvarsfordeling i forbindelse med et annet drap utført med HV-våpen: for lave alkoholavgifter hadde skylden! Den sistnevnte forbrytelsen skjedde nemlig da drapsmannen var beruset. Det var altså ikke våpenet, men etanolen som drepte tre mennesker i dette tilfellet. Eller enda bedre; politikernes ultraliberalistiske avgifts- og bevilgningspolitikk hadde skylden!

Vi ser ofte denne tilnærmingen i drapssaker, men tanken om at all skade som påføres en er offentlige myndigheters skyld, dukker opp over alt. Som en digresjon: Orkanen Katarina skapte kaotiske tilstander og påførte menneskene i New Orleans-området mye lidelse. Gjennom norsk presses brilleglass kunne det imidlertid se ut som om den viktigste årsaken til at disse menneskene opplevde et helvete var Bush-administrasjonen! Jan Arild Snoen har skrevet en artikkel i Samtiden hvor han analyserer de store norske avisenes dekning av Katarina, og han trekker ut følgende gjennomgående påstander: «Bush hadde skylda for at dikene brast, ved å kutte i bevilgningene til flomvernet. Bush hadde også skylda for at redningsarbeidet var mangelfullt, først og fremst ved å reagere for sent og ved at de føderale organene var dårlig organisert og mangelfullt ledet.» Videre sier Snoen: «Historien består i tillegg av en rekke mindre sentrale trosartikler, som at Bush er medskyldig i den globale oppvarmingen som forårsaket orkanen, at hele saken avslører rasismen i USA og at følgene av katastrofen ble langt verre enn nødvendig på grunn av at Bush og republikanerne er fiendtlige til offentlig sektor.»

Noen av disse påstandene har åpenbart mer hold i seg enn andre. Allikevel fremstår det som tydelig at journalistene, som forøvrig nærmest slavisk støtter seg på Bush-kritiske amerikanske kilder i sin fremstilling, trenger å stille noen til ansvar for lidelsen. Tilfeldige variasjoner i vær- og vindforhold er tilsynelatende ikke en tilfredsstillende syndebukk.

Vi mener disse eksemplene vitner om at man har mistet forståelsen av et grunnleggende begrep, nemlig det personlige moralske ansvar for sine egne gjerninger. I filosofien har temaet vært populært siden Aristoteles, og striden har først og fremst stått om hvorvidt mennesket har fri vilje (og dermed står ansvarlig for egne gjerninger) eller om metafysiske krefter styrer oss og vår skjebne. I dag later velferdsstaten/kollektivet til å ha erstattet Vårherre som forklaringsmodell for individers handlinger. Relativt nye disipliner som sosiologi og kriminologi søker å plassere avvikende atferd i en bred sosial kontekst, og å problematisere spørsmål om kausalitet og ansvar vedrørende f.eks. forbrytelser.

I disse dager er det 60 år siden etableringen av Nürnberg-domsstolen; en ad hoc tribunal satt sammen av seierherrene etter 2. verdenskrig for å dømme tyske krigsforbrytere. En del av argumentene som ble brukt, og enkelte av dommene fra disse prosessene kan diskuteres i dag, men tribunalen knesatte et viktig prinsipp: enkeltmennesket er ansvarlig for sine gjerninger, selv om en handler etter direkte ordre fra staten og dens representanter. (Det tas forbehold for de tilfeller der en ikke har et reelt alternativ.) Det er unektelig litt underlig at vi 60 år etter at man gjorde lydige offiserer direkte ansvarlig for sin deltakelse i det industrielle folkemordet som var Holocaust, har kommet dit at vi (delvis) gir det offentlige ansvaret for at gale mennesker, uten oppfordring, går amok med skytevåpen og dreper uskyldige.

Hva skyldes slik tenkning? Har et basalt menneskelig behov for å kunne kontrollere sine omgivelser, styrket av idèen om en vugge-til-grav-velferdsstat, blindet oss for det opplagte? Tror vi virkelig at vi kan lage strukturer, lover og institusjoner som kan sikre oss mot alle sosiopater og voldsmenn i samfunnet? Er tanken om å måtte stå for egne valg og gjerninger så ukomfortabel at vi søker å pulverisere alt ansvar? Eller er forklaringen enklere? Er det rett og slett journalistens ønske om et scoop; drømmen om å snakke «sannhet til makta» som ubønnhørlig bringer dem inn på dette sporet? Enten en ønsker å klandre Gro «Alt-henger-sammen-med-alt» Harlem Bruntland eller Woodward og Bernstein for denne trenden, er den dypt urovekkende. NRK TV intervjuet tidligere i høst noen franske ungdommer som kanskje bare sympatiserte med, kanskje tok del i gateopptøyene rundt Paris. De unge mennene fremsto som overbevist om at de ikke hadde ansvar for hva de gjorde, siden innenriksminister Sarkozy hadde kalt dem «søppel» i et intervju. Det er vanskelig å ikke se dette i sammenheng med den type journalistikk og filosofi som Thomas Henschien representerer.

Når grove forbrytelser og store katastrofer inntreffer, er det bare naturlig at involverte individer og institusjoner går i seg selv og spør seg om de kunne ha handlet annerledes. Sykehuset i Nordland kunne sikkert ha tipset politiet om at 40-åringen var ustabil, Forsvaret kan endre sin praksis hva angår automatvåpen, og politikere kan bruke sine maktmidler for å begrense alkoholkonsum. Hva George W. Bush kunne gjort annerledes kan fylle tykke bøker. Det er forsåvidt også en naturlig oppgave for undersøkende journalister å peke på feil og mangler i offentlige organer. Men å vinkle alvorlige kriminalsaker slik at den opplagte gjerningsmann ikke fremstår som den ansvarlige for forbrytelsen, er å forlede sitt publikum og å frata individet sine rettigheter og sitt ansvar. Det er synd Dr. Grünfeld ikke svarte Henschien med: «Ansvaret ligger hos mannen som hadde fingeren på avtrekkeren.»

http://www.tankesmia.org/wordpress/?p=30

Rettsvern og barnepornografi

No Comments
26 Nov, 2005
jermund
ingen kategori

Barnepornografi er et tema som vekker sterke følelsmessige reaksjoner hos oss alle. Tankesmia anser alle former for overgrep mot barn som grove forbrytelser, som må straffes strengt. Vi ønsker å understreke at ved å problematisere dette emnet mener vi IKKE å ufarliggjøre overgrep eller å vri sympati over fra offeret til forbryteren. Allikevel synes vi det er betimelig å spørre om mistenkte i barnepornosaker ikke skal ha de samme rettigheter som alle andre, og om det finnes en grense for hva som bør være straffbart og ikke i slike tilfeller. Vi mener også at det må være et skille mellom atferd som faktisk bør straffes, og atferd som kan være umoralsk og sykelig, men som likevel ikke hører hjemme i strafferetten. Denne artikkelen behandler spørmålet om straffbarhet de lege ferenda, dvs. hvordan loven bør være, og diskuterer ikke dagens rettstilstand.

Vi ønsker primært å ta opp to grensedragninger i forhold til straffbarhet. For det første: hva er ulovlig barnepornografi? Vi er forhåpentligvis alle enige om at foreldre som fotograferer sine babyer nakne og henger bildene på stueveggen ikke begår noen forbrytelse. Det samme må gjelde for den profesjonelle fotografen som spesialiserer seg i slik fotografering og som bruker slike bilder i reklameøyemed. Dette er ikke barneporno, uansett hvilke tanker en eventuell pedofil betrakter måtte gjøre seg når han ser bildene. Hva med det mye beskrevne fenomenet at barn og ungdom legger ut bilder og film av seg selv på internett? Idet f.eks. en ung jente gjør dette frivillig, på eget initiativ, fra sitt eget rom, er det vanskelig å se på produktet som straffbart. Hva så med pornoaktører av ubestemmelig alder, som gir seg ut for å være voksne, juridisk sett, men som viser seg å være mindreårige? Skuespillerinnen Traci Lords fortalte i et intervju på CNN (http://transcripts.cnn.com/TRANSCRIPTS/0307/14/lkl.00.html) om hvordan hun på 80-tallet gjorde karriere som pornostjerne i USA fra hun var 15 til hun nådde den seksuelle lavalderen 18 uten at noen kjente til alderen hennes (hun brukte falske identitetspapirer). Er da de som laget, distribuerte og kjøpte filmene hennes skyldige i medvirkning til barneporno? Og hvis svaret er nei, endret dette seg da FBI avslørte henne og hun ble verdenskjent for nettopp dette? Er det å eie en engang lovlig kjøpt Traci Lords-film i dag ulovlig?

Det andre spørsmålet vi vil stille er: hva slags befatning med ulovlig barnepornografi bør være straffbar? Det er ingen tvil om at alle som forgriper seg på barn og bidrar til å filme eller fotogtafere dette er forbrytere. Det samme gjelder de som finansierer og selger/distribuerer produktet med viten og vilje. Vi mener også at de som bevisst kjøper slike filmer, og derfor gir økonomiske incentiver for de ulovlige aktivitetene, må være medskyldige. Det er likevel viktig å sette en grense for hvor langt dette medløperansvaret strekker seg.

For å ta et helt banalt eksempel: en person som finner et barnepornografisk bilde på gaten og ser på det, har ingen skyld i overgrepet. Dette må gjelde også om han har pedofile tilbøyeligheter. Om han ser på det én eller hundre ganger kan heller ikke påvirke straffbarheten. Det samme må kunne overføres til digitale bilder på en dataskjerm. Mottar du en e-mail med slike bilder uoppfordret er du ikke involvert i noen forbrytelse. Hva med om du klikker på en link, eller skriver inn en adresse til en nettside som viser ulovlige bilder? Gitt at du ikke gir noen form for tilbakemelding til de som har begått forbrytelsen, kan vi ikke se at det å se på eller å lagre et slikt bilde på haddisken er et overgrep. Det vitner kanskje om en usunn seksuell legning eller andre personlighetsforstyrrelser, men en har faktisk ikke bidratt til å skade noen. En kan kanskje betrakte det å hente inn slikt materiale som et rettighetsbrudd (da de fornærmede ikke kan sies å ha gitt sitt samtykke til å tilgjengeliggjøre materialet), men det blir tross alt en annen diskusjon.

Dette er nok et kontroversielt synspunkt for mange, og vi innser at det kan medføre komplikasjoner. For eksempel: hva hvis en er medlem av en lukket klubb som laster ned og deler slikt materiale? Å videreformidle noe en vet er barneporno, må være over streken, da det kan innebære å øke skaden som påføres ofrene. Men hva med å laste ned noe til eget bruk, uten penger eller annen motytelse, på en måte som gjør at distributøren motiveres til å fortsette overgrepene? Mye av det lovlige arbeidet som gjøres på Internett i dag er ikke motivert av lønn eller salggsinntekter, men heller av et ønske om anerkjennelse og berømmelse. Idet en distributør av slike filmer kan registrere antall mottakere; vil da de som laster ned filmen øke sjansen for at nye filmer blir laget og lagt ut? Dette er nok en gråsone, men vi mener nok at forbindelsen til det reelle overgrepet er såpass svak at dette neppe kan være straffbart, (…)

Et annet problem som oppstår ved å sette grenser for straffbarhet i slike saker gjelder en eventuell plikt til å gjøre politiet oppmerksomme på forbrytelser en er vitne til. I slike saker har brukeren til og med dokumentasjon på at overgrep har funnet sted. Vi går ut fra at de fleste av oss ville anse dette som en moralsk plikt, men det innebærer ikke at det skal være straffbart å unnlate å informere politiet om forbrytelser. (…)

Vi reiser disse problemstillingene fordi de ofte ikke passer inn i en politisk korrekt norsk mediehverdag. Aviser og etermedier ynder å fremstille alle slags forbrytere som ofre for en eller annen lidelse, avhengighet eller systemsvikt, men i barnepornosaker ropes det ofte ”Korsfest!” uten videre refleksjon. At anklager og arrestasjoner i slike saker er ekstremt stigmatiserende er også en faktor. VG kunne 31.10.05 (http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=108880) fortelle om en tobarnsmor som ble arrestert og kastet på glattcelle i sammenheng med den landsomfattende barnepornoaksjonen 25.05.04. Politiet hadde nemlig sporet to bilder av lettkledde barn til IP-adressen som sto i hennes navn. Disse viste seg å ha dukket opp gjennom et fildelingsprogram hennes mann brukte. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold 6 måneder etter, noe som ikke nødvendigvis fjerner det sosiale stigmaet. Vi spør: selv om mannen hadde lastet ned disse to bildene med overlegg, er det rimelig at politiet kommer på døra, konfiskerer alt datautstyr og kaster ekteparet på glattcelle? Fortjener ikke disse spørsmålene uansett en mer nyansert debatt enn hva tabloidene og Tor Erling Staff byr på i dag?

Tagged ,
http://www.tankesmia.org/wordpress/?p=25

Løgn, forbannet løgn og statistikk

2 Comments
22 Nov, 2005
jermund
politikk

Statistikk er et uvurderlig hjelpemiddel for forskere, økonomer, politikere og påståelige skribenter i deres daglige virke. Slående retorikk og språklig eleganse vil vanligvis måtte vike for velfunderte standpunkter som kan underbygges av empiriske data i statistisk form. Dette er derimot ikke alltid tilfelle, da enkelte debattanter inkluderer misvisende, ufullstendig eller rett og slett feiltolket statistikk og bruker dette til å vinne over folkeopinionen. Vi har tidligere vist til enkelte miljøaktivisters lettvinte omgang med fakta. Noen motstandere av globalisering og frihandel hører til i samme kategori. Attac er en internasjonal protestbevegelse som søker å samle til opprør mot global urett på vegne av de svakeste og fattigste i verden. De bruker gjerne empiriske data for å underbygge utsagn som: ”Growing inequalities within and between nations North and South, have been well documented in recent years.”

Denne påstanden er interessant, både for hva den sier og for hva den ikke sier. Til det siste først: at verdens befolkning i snitt har blitt rikere som følge av liberalisering av verdenshandelen de siste tiårene bestrides ikke. Videre er en økning i ”inequalities” (forstås her som inntektsforskjeller) ikke det samme som økt fattigdom. Et land kan oppleve sterk økonomisk vekst for alle grupper men samtidig få større forskjeller hvis de rikes inntekter vokser raskere enn de fattiges.

Slike økte forskjeller er ikke populært hos antiglobaliseringslobbyen, og det klinger vel neppe heller som musikk i en god, norsk sosialdemokrats ører. Motstanden bygger bl.a. på bekymring for økende klassespenninger og ressurskamp, samt en dose god gammeldags økonomisk egalitærisme. Denne reservasjonen kan ha sine meritter, men spørsmålet er om ikke de virkelig fattige i verden er mer opptatt av å komme seg ut av sitt eget uføre enn å misunne de som har mer fra før? Hvorfor fokuserer ikke Attac mer på den populære oppfatning at frihandel og global kapitalisme skaper fattigdom? Hva skyldes denne moderasjonen?

Forklaringen finner vi muligens ved å se på nyere forskning på området. En mye sitert studie som økonomene Shaohua Chen og Martin Ravallion har gjort for Verdensbanken bruker spørreundersøkelser fra husholdninger i 100 u-land over tidsrommet 1987 til 1998 og måler bl.a. hvor mange som lever i akutt fattigdom, her definert som å ha under 1 USD å leve for om dagen. Disse finner at det absolutte antallet fattige har endret seg lite over perioden, men at den relative andelen av verdens befolkning under denne grensen har falt fra 28% til 24% som følge av befolkningsveksten. En annen undersøkelse, utført av økonomen Xavier Sala-i-Martin ved Columbia University, viser faktisk at antallet akutt fattige har falt kontinuerlig fra 1970 til 1998, både i relative (ca 10 %) og absolutte termer (ca 235 millioner færre levde under (den inflasjonsjusterte) 1 USD-grensen i 1998 enn i 1976). Forskjellene i resultater stammer bl.a. fra variasjon i kildemateriale og metodikk. En sammelikning av metodene kan økonomer og andre interesserte finne her. Angus Deaton konkluderer i denne artikkelen med at Chen og Revallion nok har undervurdert fattigdomsreduksjonen som har funnet sted i takt med tiltakende frihandel, og får støtte fra The Economist, 11. mars 2004, som anslår sannheten til å ligge et sted i mellom disse to estimatene.

At frihandel skaper fattigdom kan altså se ut til å være positivt feil; spørsmålet er kanskje heller hvor sterk den motsatte effekten er. Slike resultater virker vel neppe motiverende for engasjerte, sinte og indignerte antiglobalister, og en kan godt forstå at kreftene nå settes inn på å bekjempe de relative inntektsforskjellene i verden, fremfor å fokusere på fattigdom. En mener nemlig å ha godt belegg for å hevde at ulikhetene mellom i-land og u-land øker med handelsliberaliseringen. En vanlig metode for å sammelikne nasjoners inntektsutvikling tar simpelthen et lands samlede produksjon, gjerne målt i bruttonasjonalprodukt (BNP) og konverterer disse til en felles valuta (USD) gjennom faktisk observert valutakurs. Sammenlikner en så tallene for de siste tjue år, viser det seg at den tredje verden (sett under ett) taper andeler i forhold til de rike landene over tid. De underutviklede økonomiene vokser tilsynelatende saktere enn de avanserte, og dette bruker antiglobaliseringslobbyen for å argumentere for politisk regulering av kapital-, vare- og tjenesteflyt mellom land. Problemet er at bildet forandrer seg drastisk hvis en trekker inn begrepet kjøpekraftsparitet (purchasing power parity, heretter PPP) ved omregning fra nasjonal valuta til USD. I all enkelhet handler dette om at en beregner en teoretisk ”riktig” valutakurs, basert på hva en faktisk må betale for sammenlignbare varer og tjenester i ulike land. En ulempe med å bruke PPP-justerte tall er at de kun er anslag, og kan gi litt ulike tall utfra hvilken metode en bruker. Styrken er at man ser hva et lands innbyggere kan kjøpe for de pengene de har, uavhengig av dollarkursen. Beregninger gjort på denne måten, viser faktisk at u-landenes andel av verdensøkonomien har vokst over samme periode.

Faksimile fra The Economist, 27. mai, 2004
(Faksimile fra The Economist, 27. mai, 2004)

Globaliseringsmotstandere har lenge valgt å bruke FNs BNP-tall som bygger på den første metoden, i stedet for f.eks. Verdensbankens PPP-justerte tall. Vi understreker at det her pågår en akademisk debatt om målemetoder og kvalitet på innsamlede data, og at en bør være forsiktig med å trekke for sterke konklusjoner på grunnlag av noen enkelt studie. At Attac og andre rettroende ikke later til å ta de samme forbehold, tar vi til etterretning.

Et siste punkt som ofte anføres er at forskjellene internt i utvikningsland vokser som resultat av den nye økonomien. Dette er særlig fremtredende i land som Kina og India, hvor byene opplever en boom, imens landsbygda og bondestanden blir hengende etter. Dette må gjerne proteksjonistene ta til inntekt for sin sak. Allikevel er det verdt å nevne at så godt som alle undersøkelser viser at disse landene, som har tilnærmet seg kapitalistisk økonomi, vokser kraftig i snitt; imens de land som ikke er påvirket av globalisering i samme grad, har stagnert. Dette gjelder særlig isolerte økonomier i Afrika. Er generell økonomisk tilbakegang å foretrekke fremfor økte forskjeller nasjonalt? Sagt på en annen måte: er det bedre at et lands innbyggere totalt sett blir fattigere enn at “alle” blir rikere, men at noen blir mye rikere enn andre?

Mange av aktivistene som kjemper mot WTO og IMF har gode intensjoner, som å fjerne urettferdighet og å redusere fattigdom i verden. Vi deler disse målene, men tror ikke de ivaretas best ved lemfeldig omgang med fakta og dogmatisk argumentasjon i slagordsform. De siste 20 årene har vært en enestående periode i vår historie, hvor enorm økonomisk og teknologisk utvikling har blitt ledsaget av en friere, mer effektiv verdenshandel. Attac og deres allierte må by på langt bedre argumenter hvis de ønsker å reversere denne utviklingen.

Tagged ,
http://www.tankesmia.org/wordpress/?p=19

Geografi og demokrati

3 Comments
17 Nov, 2005
jermund
politikk

Tankesmia har, i mangel av bedre alternativer, et demokratisk sinnelag. Norge bør styres av folket, gjennom valgte representanter. Det grunnleggende demokratiske prinsipp må være: Én mann – én stemme. Alle stemmeberettigede nordmenn bør ha den samme innflytelse over sammensetningen av landets parlament, uansett hva en heter, hvordan en ser ut, hva en tror på eller hvor en bor. Det siste punktet er imidlertid ikke på linje med den norske valgordningen. Denne tar utgangspunkt i at fylkene, som fungerer som valgkretser, skal ha et gitt antall representanter på Stortinget, og at en som velger er nødt til å stemme på noen fra sitt fylke. Fylkene vektes så etter folketall og landareal. En kvadratkilometer land teller her 1,8 poeng, imens en borger teller 1 poeng. Dette betyr at et middels jorde har nesten dobbelt så stor stemmevekt som et menneske. Dette gjør at stemmer fra distriktene teller mer enn de fra tettbygde strøk, men det finnes også skjevheter mellom ulike «utkantstrøk».

En har i den siste valgreformen søkt å rette opp skjevheten i forhold til partirepresentasjon på Stortinget ved å utvide ordningen med utjevningsmandater. Denne søker, ved en rekke beregninger, å gjøre partienes mandatfordeling tilnærmet proporsjonal med den prosentvise andel av stemmene de har mottatt. Vi så imidlertid ved valget i høst at dette ikke er tilfelle i praksis. Regjeringskoalisjonen, som i denne perioden har flertall med 87 av 169 mandater, fikk over 20 000 færre stemmer enn de borgerlige partiene (dette kun til illustrasjon, debatt om sperregrensen etc. utskytes foreløpig). Dessuten tar den ikke tak i den andre udemokratiske siden ved ordningen, nemlig at noen velgeres personvalg teller mer enn andres.

Krav om likebehandling ved valgurnene møtes gjerne med dogmatisk argumentasjon av typen: «Geografisk representasjon er viktig; punktum.» Dette er også tatt for gitt i den akademiske debatten om valgordningen. Det hevdes gjerne at velgere som bor langt fra «makta» må forfordeles for at deres interesser skal få gjennomslag. (Formodentlig er tanken at alle hovedstadens innbyggere har statsministeres øre på daglig basis.) Dette reiser spørsmålet om forrang for «svake» grupper også bør gjelde på andre områder. Hvorfor har ikke fattige dobbeltstemme? De mangler helt klart ressurser og «voice» i samfunnet. Hva med etniske minoriteter? Vi kunne i det minste koste på oss et Innvandrerting, etter modell av Sametinget. Kvinner har dessverre fortsatt et stykke igjen til menns lønnsnivå og makt i samfunnet. Kunne ikke dette rettes opp ved stemmevekting?

Her nærmer vi oss sakens kjerne. En formoder automatisk at all politikk er interessekamp, og at politikerens rolle i det representative parlamentariske demokrati er å tilkjempe sine distriktsvelgere en størst mulig bit av samfunnets ressurser. Dette er arven fra (moralsk, om ikke juridisk) korrupte politikere som Kjell Opseth, som i dag med stor åpenhet videreføres av bl.a. hans partifelle Trond Giske. Hva om en, ved utforming av valgordningen, ikke aksepterer dette som et gitt premiss, men heller antar at ideer og prinsipper bør være styrende for velgernes stemmegivning og politikernes moralske kompass? Hvis en eller flere velgere ønsker en bestemt fiskeripolitikk i Barentshavet, ville ikke disse kunne ivareta sine interesser ved å stemme på en politiker eller et program som deler deres syn, uavhengig av politikerens nominelle adresse (jfr Rogalands Dagfinn Høybråten)? De som aksepterer at staten skal distribuere midler til trengende grupper i samfunnet, foretrekker vel at avgjørelsene fattes på grunnlag av universelle prinsipper fremfor som nedbetaling av politisk gjeld til bestemte valgkretser og pressgrupper?

Tanken om at demokratisk likebehandling må vike for distriktshensyn er ikke bare i seg selv problematisk, men den hviler i tillegg på en moralsk bankerott fortolkning av politikkens vesen. I tillegg begrenses våre valg til forhåndsdefinerte kandidater på partienes fylkeslister. Da Stortinget (og Regjeringen) fatter en rekke avgjørelser som påvirker hele landet, burde det være en selvfølge at den enkelte stemmeberettigede kan velge blant alle som står på valg i alle fylker. Norge burde derfor være én stor valgkrets, og stemmegiveren bør ha større innflytelse over personvalg enn hva som er tilfelle i dag. En anerkjent rettsstat og et solid demokrati som Norge burde sette likhet for loven i høysetet. Det er mildest talt uheldig at noen velgere er likere enn andre.

http://www.tankesmia.org/wordpress/?p=14

« Older Posts