Forandring fryder

No Comments
politikk

USAs nyslåtte president, demokraten Barack Obama, gikk til valg på å forandre Washington. Han ville sette en ny tone ved å samarbeide på tvers av partilinjer og stille større krav til politikeres personlige etikk, særlig rollesammenblanding mellom politiske verv og lobbyvirksomhet for private selskap. Nå bør det ikke overraske noen at dette gikk i vasken nokså umiddelbart etter tiltredelse, men vi finner det likevel underholdende å oppsummere de største flausene (la oss for ordens skyld presisere at Tankesmia ikke har den ringeste illusjon om at ting ville sett annerledes ut med John McCain ved roret).

En av de første forandringene Obama skulle sørge for, var at lobbyister ikke skulle ha adgang til toppstillinger i hans administrasjon. Jeg tror det var en torsdag han annonserte formelle regler rundt dette, for påfølgende fredag å annonsere det første unntaket fra regelen med utnevnelsen av William J. Lynn III som vise-forsvarsminister, frem til juli i fjor en aktiv lobbyist for firmaer som leverer materiell og tjenester til Pentagon.

Så var det den heller moderat kapable guvernøren i New Mexico, Bill Richardson, som i det minste måtte få en halv-viktig posisjon i Obamas regjering fordi han støttet Obama over Hillary Clinton i valgkampen. Både han og den demokratiske presidentkandidaten fra 2004, John Kerry (som også støttet Obama), ønsket seg posten som utenriksminister. Etter å ha veid ulike hensyn (belønne lojale støttespillere opp mot å ikke sette fullstendig inkapable politikere i for tunge posisjoner), landet Obama på å gi Hillary Clinton posten som utenriksminister (hvilket må ha frydet herrene Richardson & Kerry), mens Richardson fikk posten som handelsminister. Det var inntil Richardson måtte trekke seg fordi han er under etterforskning for å ha brukt guvernør-posten til å kreve kompensasjon for attraktive offentlige kontrakter.

Dernest kommer Timothy Geithner, mannen alle mener kan redde USA fra økonomisk undergang ved hjelp av akkurat de samme virkemidlene som alle andre foreslår. Obama har utpekt ham til finansminister, med det øverste ansvar for USAs finanser, og IRS… som han selv har unnlatt å betale sin egen skatt til. Ikke bare hadde han bekvemt ‘glemt’ å innrapportere sine inntekter i tiden han arbeidet for IMF – da dette ble ‘oppdaget’ omtrent da han innså at han kunne bli USAs neste finansminister, betalte han restskatt for bare de to årene han var pliktig til, ikke for de fire årene han faktisk underrapporterte sine inntekter. Nå mener ikke Tankesmia mye rundt hvorvidt du bør betale skatten din eller ikke, men når demokrater som kontinuerlig ønsker å øke skattene på alle andre ikke betaler sine egne, se da blir det litt morsomt likevel.

Så var det den respekterte tidligere majoritetslederen i Senatet, Tom Daschle, som med sine røde briller har ivret for offentlig helsevesen (og dermed økte skatter) i mange år. Obama mente han ville være ypperlig til å oppnå det Hillary Clinton feilet med som førstedame på 90-tallet – få orden på helsetjenestene i USA som helseminister. Problemet? Han hadde ‘glemt’ å innrapportere intektene sine korrekt – ca 140.000 dollar for å være presis. Mange kommentatorer mente lenge at han ville bli helseminister likevel fordi han hadde gitt så mye penger til andre senatorer i valgkampstøtte – 14 av dem i alt – og det var jo disse som skulle avgjøre hans videre skjebne. Han trakk sitt kandidatur 3 februar.

Pay-to-play-problemet til guvernør Richardson blekner imidlertid i forhold til guvernørkollega og partifelle Rod Blagojevich i Illinois som ble arrestert 9. desember etter at telefonavlytting avslørte omfattende utpressing og forventning om kompensasjon fra den han utpekte som Barack Obamas etterfølger i Senatet.

For oss som har fulgt med i amerikansk politikk en stund, er det tydelig at ting er i ferd med å forandre seg. Tidligere kunne du ta for gitt at det var republikanerne som agiterte for ansvarlig økonomisk politikk og tiltak for å gjøre homofiles liv vanskeligere på både inn- og utpust, for i neste øyeblikk å bli tatt med en mannlig prostituert og buksene nede på kongressens toalett etter å ha stemt for nok en budsjettoverskridelse. Du kunne uten videre anta at en fyr som Ted Haggart, en anti-homofil, ny-kristen vekkelsespastor som viste seg å være litt homofil selv også, var republikaner selv om du aldri hadde hørt ham si det. Nå kan det se ut som vinden snudde i mars 2008, da guvernør Elliot Spitzer i New York, også han demokrat, måtte gå pga en prostitusjonsskandale, etter selv å ha lagt mye arbeid i å knekke prostitusjonsringer i sitt arbeid som statsadvokat. Det skal i anledningen nevnes at republikanere som Senator Ted Stevens fra Alaska på ingen måte ligger på latsiden hva angår aktivitet som ikke tåler dagslys – men deres hegemoni på dobbeltmoral er definitivt over.

Dersom det er rett at like barn leker best kan man jo håpe det blir lettere å samarbeide på tvers av partilinjer fremover.

Effektiv justis

5 Comments
politikk

Den populære fildelingsteknologien BitTorrent har blitt en hodepine for politikere såvel som innehavere av opphavsrettighetsbeskyttet materiale. Fildeleingen er effektiv, anonym – og verst av alt: de som driver de store BitTorrent registrene gjør ikke noe ulovlig. De lagrer nemlig bare informasjon om informasjon – det man kaller metainformasjon – ikke informasjonen selv. Det beskyttede materialet er aldri innom deres servere, de holder bare styr på hvem som deler det, og formidler denne informasjonen til de som ber om det.

Det er ingen tvil om at tyveri av beskyttet materiale er et problem for de som eier det. Store deler av deres inntektsgrunnlag faller bort. Problemet er å få tatt de som faktisk stjeler materialet. Det gjeldende lovverk er i stor grad tilpasset den tidsalder da informasjon reiste rundt på plast og papir. Man hadde en faktisk reproduksjonskostnad for videre distribusjon, og man kunne ta de som søkte å tjene penger på slik distribusjon av materiale de ikke eide rettighetene til. I dag reiser informasjon digitalt, og merkostnaden for reproduksjon av én enhet er null. Man kan ikke lenger spore opp økonomiske motiv, og det gjør hele prosessen mer komplisert. Man kan ikke påvise et direkte økonomisk tap for rettighetshaver i det enkelte tilfelle (man vet jo ikke om tyven ville kjøpt materialet om det ikke var ‘gratis’), og det er ingen tredjeperson som har skodd seg på transaksjonen heller. De ulike lovverk rundt om i verden sier i dag omtrent som følger: det er ikke tillatt å tilgjengeliggjøre beskyttet materiale for andre dersom du ikke har tillatelse, men du kan som enkeltperson trygt laste ned det du finner åpent på internett. I praksis er omfanget av dette så stort i dag, at det vil være nær umulig å spore opp alle tyvene. Det er heller ikke tydelig definert hvorvidt det faktisk er tyveri.

For en pragmatisk politiker (les: de fleste politikere) som den svenske justisministeren blir det lett å se etter løsninger som ikke løser noe problem eller er rett, men som stilner stormen på kort sikt. Han undrer seg derfor om det ikke er lettere å straffe alle med en gang – gjennom en avgift knyttet til bredbåndsabonnementene som skal tilfalle innehaverne av intellektuell eiendom. Altså skal Medelsvensson straffes om han stjeler eller ikke.

Det er ikke bare den åpenbare urimeligheten i å straffe den som intet galt har gjort som er problematisk her. Ved å kreve inn betaling gjennom en slik avgift har man jo på sett og vis også legitimert tyveriene. Man vil jo allerede ha betalt for materialet.

Det er et bekymringsfullt tegn i tiden at politikere bryr seg stadig mindre om hva som er rett og galt, og har skiftet fokus mot å løse problemer for de som til enhver tid føler de trenger det. Uten at Tankesmia ser snev av logikk i det, ble det for en tid tilbake foreslått å kriminalisere horekunder for å gjøre det lettere å ta bakmennene. Vi forstår ikke på noen måte hvordan dette skulle gå til, men vi forstår at forslagsstiller vet han ikke straffer de han er ute etter.

Får vi snart fartsbøter over skatteseddelen hvis vi har gyldig sertifikat?

Relevant:
Dagbladet 5/1-07; Henrik S. Spilker

For(r)eninga

3 Comments
politikk

Få ting på denne jord er mer harmdirrende selvrettferdig enn når Arbeiderpartiets generalsekretær Martin Kolberg forsvarer fagbevegelsen etter at en eller annen lyseblå spirrevipp har sagt noe som ikke skulle sies. Pompøsiteten har liksom ingen grenser. Og mens noen av oss blir pinlig berørt (som når en komiker mislykkes og tilskuerne ønsker seg alle andre steder enn der de er), sitter andre og nikker aggressivt mens pulsen øker. Fagbevegelsen vekker sterke og motstridende følelser hos mange. Denne artikkelen vil oppsummere våre viktigste motforestillinger mot fagbevegelsen og de rammevilkårene samfunnet har gitt den.

For klarhetens skyld påpeker vi først følgende: Fagforeninger kan i teorien være aldeles strålende. Det er ikke fenomenet fagforeninger som her er vårt anliggende. Våre innvendinger går på samfunnets rammevilkår og fagbevegelsens egne tradisjoner og idéer.

La oss først se på hvilken rolle fagbevegelsen fyller. Primæroppgaven er åpenbart å forhandle lønn og andre arbeidsvilkår på vegne av sine medlemmer. Ved å kombinere litt innflytelse fra hver og en av mange medlemmer, bruker organisasjonene sin samlede kraft til å fremforhandle kollektive løsninger på deres vegne. Står man sammen blir man sterkere enn summen av delene. Så langt, så godt. Den andre, og langt mer tvilsomme delen av fagbevegelsens virksomhet, er å projisere denne kollektive kraften i andre retninger enn lønnsforhandlinger. Forstå oss rett – dette er og bør være lov. Problemet er at resten av samfunnet gir etter litt etter litt. Man gir fagbevegelsen stadig nye og større innrømmelser som håndheves gjennom felleskapet. Organisasjonsfrihet burde etter vårt syn innebære en rett til å kunne delta i enhver organisasjon man skulle ønske uten at dette får konsekvenser for ditt liv, din frihet eller helse. Punktum. Det bør ikke innebære en potensiell arbeidsgivers plikt til å ansette deg uavhengig av hvilke organisasjoner du er medlem av, eller forbud mot å sparke deg om du legger ned arbeidet du har avtalt å utføre.

AKP-ML var i sin tid velkjente for sin autoritære fremferd guidet av militant retthaverskhet og klokketro på eget verdensbilde. Ikke helt tilfeldig er fagbevegelsen i dag den fremste eksponent for ukritisk tro på egne dogmer. La oss for eksempel ta for oss verdens bunnslam – gratispassasjerene (du vet de som blir spyttet på og skreket til på gata av rettroende i orange refleksvester når streikesesongen tar seg opp). Fagforeninger hater virkelig disse menneskene. Det finnes fagforeninger der de organiserte har stående instruks fra foreningens ledelse om ikke å arbeide sammen med uorganiserte (les: gratispassasjerer). Hva kan være årsaken til dette? Fagbevegelsen er jo varme tilhengere av organisasjonsfrihet?

Problemet er at fagbevegelsen forhandler rettigheter for alle – også de uorganiserte. Og fagbevegelsen mener derfor at siden de tar byrden ved forhandlingsbordet (de betaler tross alt for forhandlingsstyrken gjennom kontingenter osv, mens de uorganiserte ikke gjør det), bør de også ha anledning til å forhandle frem noen særfordeler for sine egne medlemmer. Dette høres rimelig ut, ikke sant? Spør deg så hvorfor fagforeningene forhandler på alles vegne, og ikke bare sine egne (for det er fagforeningene selv som har insistert på å gjøre dette i alle år). Se på det slik: dersom fagbevegelsen hadde forhandlet frem særfordeler kun for seg selv, ville det blitt dyrere å ansette en fagorganisert enn en uorganisert. Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at dette ville drive fagforeningene ut av business. Altså krever fagforeningene selv (naturlig nok) at også uorganiserte skal ha de samme vilkår som dem. Dermed står den uorganiserte igjen med følgende problem: dersom han ikke organiserer seg, vil han spyttes på av streikevaktene i oransje vester fordi han ikke bidrar og er ’solidarisk’. Om han tilbyr seg å arbeide uten de rettighetene fagforeningene har fremforhandlet, vil hans arbeidsgiver få LOs advokater på nakken for ikke å etterkomme den tariffestede lønnen også til den uorganiserte. Er det fortsatt snakk om organisasjonsfrihet?

Under forrige lønnsoppgjør kunne vi se en morsom ny allianse – mellom statsminister Bondevik og hans initiativ mot mobbing – og fagbevegelsen. De engasjerte seg sterkt i antimobbe-saken. Det var en kjempesak, må vite! Gå så ut på gata i streikesesongen og legg merke til om de mange streikevaktene i oransje vester fremstår som tilhengere eller motstandere av mobbing. Ta f eks på deg en t-skjorte med påskriften “Jeg er uorganisert og stolt av det!”. Tankesmia vil være behjelpelig med tillaging av t-skjorter dersom noen vil ta sjansen.

La oss se på et av de siste skudd på stammen av fagforeningenes kjernesaker – kampen mot sosial dumping. Dumping handler i økonomisk forstand om å dumpe overskuddskapasitet utenfor hjemmemarkedet. I dette tilfellet må det bety at de menneskene som søker seg ut av hjemlig ulykke, er overflødige og dumpesoss. Språkbruken antyder ikke overdreven respekt for de menneskene som kommer hit for å brødfø familien sin, men det er vel ikke så rart siden det ikke er disse menneskene Fagbevegelsen er opptatt av. Fagbevegelsen må ha følt at kampen mot sosial dumping klinger bedre enn “Kampen for egne interesser” slik at det kan gi et blekt skinn av å være en kamp for polakkers rettigheter. Det kan synes som fagbevegelsens tro på hva vi biter på ikke har noen ende, men argumenter er formålsløse. Dette dreier seg nemlig om “sol(l)idaritet” – et begrep fagbevegelsen allerede eier. Er det noen som tror øst-europeisk arbeidskraft ville ønsket seg til Norge om de ikke hadde tjent bedre her enn i hjemlandet (selv med dårligere lønn enn sine norske kolleger)? Og videre: er det noen som tror øst-europeere som verken har de språklige eller geografiske forutsetninger for å konkurrere på like vilkår med norsk arbeidskraft vil få arbeid her om de plutselig blir like dyre i drift som sine norske konkurrenter? Selvsagt ikke! Men det heter fortsatt “solidaritet” i fagbevegelsens verden av selvmotsigende dogmer. Problemet er faktisk hva som har foregått helt frem til vår tid: å låse mennesker til de livsvilkår de var født inn i, og deretter selge og kjøpe varer av hverandre uten mulighet for sosial mobilitet. Fri flyt av varer må også følges av fri flyt av mennesker – det er utjevnende. Den norske fagbevegelsens kamp mot sosial dumping er en ren interessekamp de rike i verden fører på egne vegne.

Et annet utslag av fagbevegelsens solidariske tilbøyeligheter, er kampen for fast jobb til alle. Dette er et særlig interessant fenomen i perioder med arbeidsledighet – ettersom antall arbeidsplasser generelt sett står i motsatt sammenheng med hvor rigide reglene for arbeidslivet er. Kort sagt: dersom du – som fagforeningene – går inn for at det ikke skal være anledning til korttidsansettelser (altså må bedriftene ansette potensielle arbeidstagere fast med én gang), vil risikoen ved en nyansettelse øke betraktelig. Resultatet er naturligvis at bedrifter vil vegre seg mot å gjøre nyansettelser, med det resultat at færre vil få jobb og kapasitetsutnyttelsen i økonomien vil synke (samfunnet som helhet blir fattigere). Det kan synes som om fagforeningene her står på de sterkes side (de som har jobb) mot de svake (de arbeidsledige).

Resultatet av at disse synspunktene ble implementert i lovs form for noen år siden, var en sterk vekst i vikarbyråer som Adecco og Manpowers omsetning. Pga en lovtekst med de sedvanlige smutthull, har disse byråene anledning til å ansette folk fast, men uten stillingsprosent – noe som i praksis betyr akkurat det samme som midlertidige ansettelser. Én liten forskjell er det dog; disse byråene tar en del av lønna til de som blir midlertidig ansatt. Altså har fagbevegelsens lobbyister i samarbeid med våre velmenende politikere klart å motvirke den negative effekten på sysselsettingen et fravær av mulighet for korttidsansettelser ville medført, med et smutthull der man likevel kan ansette midlertidig, bare med dårligere vilkår for den korttidsansatte. Det er ikke umulig at dette har sammenheng med at fagforeningene i hovedsak organiserer folk som allerede er i jobb.

Merk at dette beleilig nok fortsatt faller inn under begrepet “solidaritet”, og årsaken er som du forstår at fagforeningenes definisjon av solidaritet må være omtrent som følger:

Solidarisk; adj., mer~, mest~ alt en fagforening tar seg til kan betegnes som solidarisk. Eks. “Fagforeningen stilte seg solidarisk med den polske fremmedarbeideren som ikke visste sitt eget beste.” Står i motsetning til hjerterått; adj., mer~, mest~ alt det en fagforening eller parti på venstresiden ikke tar seg til, og i særdeleshet det Høyre og FrP sysler med. Eks. “Representanten fra Høyre la frem det hjerteråe forslaget mens han gned seg i hendene.”

- Norske fagforeningers virkelighetsforståelse?

Hva som er skrevet i denne artikkelen til nå, handler om hva fagbevegelsen gjør utenfor sitt primære virkeområde (forhandle lønn og arbeidsvilkår). Legg så til at mange årsverk går tapt hvert år med bakgrunn i streiker – f eks har uroen i SAS i det siste medført store samfunnsmessige tap både direkte for selskapet og indirekte for deres kunder. En passende konklusjon vil kanskje være at solidaritet egentlig er å gjøre hva som til enhver tid tjener deg og din gruppe best, og konsekvent tråkke på tredjepart, enten disse er polakker, gratispassasjerer eller et annet tilfeldig offer som skal fly fra A til B når flygelederne streiker eller kjøpe seg dopapir når transportarbeiderne tar på oransje vester.

Det er en rådende oppfatning at fagbevegelsen utgjør en viktig og positiv pillar for samfunnet. Vår klare oppfatning er vel at de ofte opptrer som det motsatte; at fagbevegelsen er et kamporgan for bestemte interesser i samfunnet, og som sådan i beste fall en svak pillar for annet enn seg selv. Hvis fagbevegelsen i det minste kunne være ærlige nok til å vedgå at de driver interessekamp, snarere enn å innføre Orwellske begrep hver gang de skal kjempe for sine egne interesser, hadde det vært et lite skritt i riktig retning.

Gratulerer med dagen, kam(m)erater!

Moderne mystikere

6 Comments
religion

Vi presenterte nylig et innlegg som argumenterte for at religion ikke har noe i det offentlige ordskifte å gjøre, og at rasjonalitet og humanisme heller bør ligge til grunn for politikk og etikk. Denne uken kan vi lese om to saker hvor religionens rolle i samfunnet blir belyst. På hver sin måte tok nemlig de to største verdensreligionene et lite skritt i retning av det moderne samfunn.

I Malaysia, et land med et muslimsk flertall blant sine ca. 24 millioner innbyggere, planlegger myndighetene ekstravagant nok et romprogram. Den første malaysier vil etter planen entre verdensrommet (og den internasjonale romstasjonen) ombord i en russisk romferge neste år, og det langsiktige målet er en malaysisk månelanding innen 2020. Som en av de sterkest voksende og mest suksessfulle asiatiske tigerøkonomiene, ønsker Malaysia å etablere seg som en stormakt også på det teknologiske plan. Landets ledere ser på en månelanding som en viktig symbolhandling i så måte.

Slike ambisjoner styrker tilsynelatende selv- og nasjonalfølelsen for malaysierne. Samtidig byr dette på nye utfordringer for de potensielle astronautene: hvordan skal en rettroende muslim (som det forutsettes at romfarerne vil være) overholde sine religiøse forpliktelser i verdensrommet? Hvordan knele mot Mekka fem ganger om dagen når den arabiske halvøy befinner seg direkte under deg, imens du svever vektløs rundt i en romstasjon 360 km over bakken? Hvordan presse inn fem bønnestunder mellom soloppgang og solnedgang når en romfarer kan oppleve ti-tolv soloppganger og solnedganger i døgnet? Og hva med påkrevet rituell lutrelse når vannreservene er begrensede?

Heldigvis har det malaysiske vitenskapsdepartementet tatt tak i disse problemstillingene. En komité av skriftlærde og vitenskapsmenn er nå nedsatt for å lage de nødvendige retningslinjer. Et komitémedlem fortalte tv-kanalen BBC World at dette viste hvor sivilisert, teknologivennlig og moderne den statsgodkjente malaysiske islamvarianten (Islam Hadhari) er. Slik håper de å gjøre både vantro og mindre progressive muslimer oppmerksomme på at denne verdensreligionen faktisk følger med i tiden.

På den andre siden av sivilisasjonskollisjonen har Pave Benedikt XVI også nedsatt en blandet kommisjon av vitenskapsmenn og teologer. Bakteppet for denne gruppens mandat er langt mer dystert: de skal revidere den katolske kirkes syn på kondombruk i lys av AIDS-epidemien. Vatikanet er kjent med den grusomme statistikken; over 25 millioner har dødd av AIDS, og rundt 40 millioner antas å være smittet av HIV i dag. De vet også at hyppigere bruk av kondom vil redusere smittefaren, og redde svært mange liv. Vi tviler ikke på at den gode Ratzinger gjerne skulle ha bidratt til å bekjempe denne fryktelige sykdommen. Han har imidlertid et problem: Gud har allerede uttalt seg om slike gummiinnretninger gjennom sin stattholder på jorden, (Benedikts forgjenger) Paul VI, og dommen var ikke positiv. I 1968 ble teksten «Humanae Vitae» forfattet under Pauls regime, og her ble all prevensjonsbruk erklært syndig i Guds øyne. Pauls ord er, i likhet med Benedikts, ufeilbarlig og endelig. En så from mann som Benedikt ønsker selvsagt ikke å handle mot Vårherres vilje, og har derfor festet sin lit til at dette «strike-teamet» skal finne et smutthull som Gud/Paul ikke dekket i den eksisterende lovteksten. Kan det f.eks. tenkes at kondombruk, innenfor ekteskapet, når den ene parten er HIV-positiv, ikke er synd?

Vatikanet annonserte kommisjonen nesten umiddelbart etter at en avgått kardinal, Carlo Maria Martini, kom med frisinnede uttalelser til pressen som skapte bølger i den katolske verden. Martini hevdet nemlig at i valget mellom internekteskapelig kondombruk og overføring av HIV-smitte, var kanskje kondomet det minste av to onder. At dette radikale standpunktet tas opp til vurdering må sies å være overraskende progressivt av en så konservativ teolog som dagens pave. Skulle, mot formodning, Roma gi sin halvhjertede velsignelse til kondombruk i spesielle tilfeller, ville dette opplagt være en strålende nyhet for de som nå vil kunne reddes eller redde seg selv fra AIDS og en altfor tidlig død.

På overflaten er dette to oppløftende nyheter, all absurditet til side. Verdens muslimer trenger å ta til seg vår tids teknologiske og ideologiske nyvinninger, og katolikker i alle land trenger å beskytte seg mot AIDS. Men nettopp slike små, progressive innrømmelser til det sekulære samfunn avslører bare i enda større grad hvorfor organisert religion er en belastning for individet og samfunnet. At en astronaut, selve symbolet på vår teknologiske fremgang og grenseløse muligheter, må konferere med et råd av mystikere om hvordan skikker fra en beduinerstamme på 600-tallet skal praktiseres i vektløs tilstand er uhørt. Malaysias astronauter burde vende tilbake til sine egne etter endt romreise og fortelle hva de har sett med egne øyne: at jorda er rund. At en gammel tysker overbeviser millioner av mennesker i Afrika om at de heller skal påføre seg selv og andre lidelse og død enn å ta i bruk en latexhinne er forkastelig, noe mannen nå forhåpentligvis innser.

Problemet er, som vi tidligere har slått fast, ikke at teologene tolker dogmatiske tekster for snevert, men at dette tankegodset i det hele tatt får innflytelse over viktige avgjørelser som fattes i denne verden. Det finnes en forestilling om at religion er bra i små, moderate doser. Den prinsipielt uholdbare norske statskirkeordningen har blitt forsvart på dette grunnlaget. Men er det egentlig noen vesensforskjell mellom f.eks. Gunnar Stålsett og Børre Knutsen? Den ene fremstiller Jesus omtrent som en middels, nordisk sosialdemokrat anno år 2000; den andre har en strengere fortolkning av skriften. Stålsett er heldig: hans Gud har gitt ham et relativt populært budskap (tilgivelse, moderat toleranse) å formidle. Knutsen er mer av en martyr: han må, formodentlig på Guds befaling, kaste blodige fosterdukker på sine medmennesker. Skal vi ta dem på ordet, må vi anta at forskjellene ikke primært springer ut fra de to prestenes eget sinnelag, slik mange later til å tro, men fra hvilken religiøs frekvens de har stilt inn mottakeren på.

Vi tror at det foregår et slags «Clash of Civilizations» i våre dager, men vi aksepterer ikke at motpolene er Islam og Kristendom. Obskure muslimske trosretninger, norsk statsprotestantisme og verdensomspennende katolisisme er bare varianter over samme tema. Ideenes kamp foregår ikke primært mellom kristne og muslimer, ei heller mellom fundamentalistiske og moderate mystikere. Demarkasjonslinjen går mellom det sekulære, frie samfunn og et tankesystem som burde tilhøre menneskehetens og sivilisasjonens barndom. F.eks. ville Israel-Palestina-konflikten utvilsomt vært enklere å løse hvis ikke enkelte parter mente å ha et tinglyst skjøte på landområdet, utstedt fra en høyere makt. Vi som foretrekker opplysningstida fremfor middelalderen bør heller kjempe for å gjøre paven og imamene irrelevante enn å presse dem til å trekke humanistiske konklusjoner på dogmatisk grunnlag.

Gud som privatsak

11 Comments
religion

Av Anders Nordstoga

Hva er galt med religion? Ingenting galt med religion i seg selv, må man si uten å nøle, skal man holde seg inne med det gode selskap av politisk korrekte fakkelbærere. Om man mener noe annet, bør man straks ile til med presiseringer og utdypninger. Uansett vil provokatøren neppe spares for den beskyldning det er så vanskelig å forsvare seg imot: intoleranse. Hva er problemet med from gudsfrykt? Mye, mener jeg. La meg presisere og utdype.

Det er lettvint å si at muslimsk ekstremisme verken er et problem med islam i seg selv, monoteisme, eller religion generelt. Tolerante nordmenn og moderate muslimer påpeker gjerne at det kun er et lite mindretall muslimer som lager trøbbel. Jeg vil fremholde at ekstremistiske muslimer er nettopp det: ekstreme utslag av et mer generelt problem for alle religioner – i hvert fall for de store monoteistiske – nemlig at man tror en ufeilbarlig gud har uttrykt sin vilje i en bok. Når de troende vil leve i henhold til denne guddommelige viljen, oppstår problemer.

Jeg skal her forsøke å begrunne den oppfatning at i moderne siviliserte samfunn bør ikke religiøse betraktninger ha noen som helst plass i en offentlig utveksling av saklige argumenter. Religion bør være en privatsak.

Først vil jeg påpeke det kvantesprang bort fra sunn fornuft og medmenneskelighet som ethvert forsøk på å leve sitt liv i henhold til en guddommelig vilje logisk sett innebærer. Riktignok leder slike forsøk ofte til fine handlinger. Slike som Kirkens nødhjelp og Frelsesarméen utfører. Det forekommer meg likevel at ønsket om å gjøre godt ikke betinger gudstro. I den grad religiøse sofasittere motvillig reiser seg for å hjelpe andre utelukkende fordi de føler seg tvunget av Gud, må jeg innrømme at religion kan ha gunstige virkninger. Mine poenger er uansett uavhengige av hva slags handlinger religion avstedkommer. Jeg mener det er grunnleggende galt å la religiøse betraktninger bestemme hva man gjør. Det er fordi de menneskelige hensyn da kommer i annen rekke, selv om religionen befaler nettopp medmenneskelighet. Det taler til folks fordel at guddommelige hensyn forholdsvis sjelden overgår deres medmenneskelighet. Jeg snakker da ikke om fanatiske abortmotstandere.

Min protest mot religion bunner i at religiøse motiver er immune mot rasjonelle argumenter. Dette kan være livsfarlig. Det er sant at folk opp igjennom historien ikke har behøvet religiøs motivasjon for å begå grusomheter. Jeg vil likevel våge den påstand at en stor del av grusomhetene ikke er begått av ondskap (hva enn det måtte være annet enn mangel på empati), ei heller ut ifra ønsker om vinning, men fordi gjerningsmennene har godtatt at det finnes viktigere hensyn enn menneskelige hensyn. Det kan være hensynet til nasjonen, som er relativt jordisk, og dermed relativt sårbart for motargument; eller det kan være hensyn til guds vilje, som ikke er sårbare for andre enn teologiske motargumenter. Guds vilje må ofte oppfylles, koste hva det koste vil, selv om prisen er menneskelig lidelse.

Mye tilsier at det er god politikk å dele ut kondomer og drive opplysningsarbeid om prevensjon og sikker sex i Afrika. Slikt arbeid kan redde menneskeliv. Det kan bidra til å bekjempe en av de viktigste årsakene til kontinentets svake økonomiske vekst og sosiale uro. Men Paven vil ikke ha noe av det. Hvorfor ikke? Fordi det er i strid med Guds vilje. Klandrer man Paven for hans politikk, lider man av en vanlig men grov misforståelse. Pavens jobb er etter beste evne å tolke den kryptisk uttrykte viljen til guden han tjener. Det er ingen grunn til å betvile Pavens kvalifikasjoner til denne jobben. Det er heller ingen grunn til å betvile hans ønske om å gjøre godt for andre mennesker, men det er ikke hans oppgave å vurdere menneskelige hensyn. Man kan selvfølgelig være uenig i Pavens tolkning, men det må begrunnes teologisk, ikke med henvisninger til konsekvensene for folk i Afrika. Jeg trenger ikke å studere bibelen for å forstå hvor absurd det er å basere helse- og utviklingspolitikk på bibeltolkninger, uansett hva slags politikk som blir resultatet.

For det andre vil jeg påpeke at folk vanligvis ikke diskuterer sine dypeste holdninger og oppfatninger med tilfeldig forbipasserende. Slike ting er best å diskutere med noen man kjenner godt og som man vet vil ta dem alvorlig. Profetens hellighet er tydeligvis noe av det som betyr aller mest for troende muslimer. Hvis de heller hadde basert sine livssyn på noe mer personlig, ville verden vært fredeligere. Da hadde de ikke vært så sårbare overfor krenkelser fra folk de aldri har møtt. Religion hører ikke hjemme i noen offentlig meningsutveksling. De muslimske reaksjonene på karikaturtegningene av deres profet er ekstreme utslag av denne utidige personliggjøringen av offentlige symboler. Desto større betydning en oppfatning eller holdning har for deg, desto større grunn er det til å være varsom med hvem du deler dem med. Kirken, tempelet eller moskéen er steder for å diskutere religiøse følelser.

Uansett hvordan man definerer ”rasjonalitet” er det åpenbart at man ikke kan kreve at rasjonelle betraktninger legges til grunn for personlige verdier. Det burde være like åpenbart at rasjonalitet i den popperske minimumsforstand at argumentene er sårbare overfor motargumenter, er nødvendig for en meningsfylt offentlig utveksling av synspunkter. Dette angår de velkjente motsetningene mellom tro og rasjonalitet.

Flere av historiens viktigste tenkere har kjempet med kontradiksjonene som oppstår ved å tro på en gud. Dostojevskij er kanskje den aller fremste. Etter kvalfylt tvil konkluderte han at religiøs hengivelse var å verdsette høyere enn menneskelig rasjonalitet. Om sannheten og Jesus ikke var det samme, ville han velge Jesus, sa han. Som ingen annen før eller etter, beskrev han hvordan kristendommens skjønnhet kan tilfredsstille dype menneskelige behov.

Det er her verdt å merke seg at Dostojevskijs største verker ikke er bidrag til offentlige meningsutvekslinger. Riktignok fremføres argumenter for og imot gudstro; de er spesielt sentrale i Brødrene Karamasov, men de er ikke ment for å overbevise leseren. Dostojevksij beskriver tanker og følelser på en slik måte at leseren selv opplever dem. Dette er en særdeles verdifull type kommunikasjon, som ikke har så mye med rasjonalitet å gjøre. Leseren oppnår et dypt personlig forhold til Dostojevskijs romanfigurer, og kan således utvikle sine egne dypeste holdninger og oppfatninger. Få mellommenneskelige relasjoner belønnes i større grad enn skikkelige diskusjoner om slike grunnleggende verdier. Om jeg skulle ha gjort en forfatters verdier til mine, og noen mente jeg hadde tolket forfatteren feil, ville jeg ikke blitt fornærmet. Jeg håper jeg ville blitt interessert.

Én vesentlig forskjell mellom Paven og Dostojevskij er at sistnevnte ikke forteller leserne hva de bør gjøre. Handlingene våre har selvfølgelig mye å gjøre med våre dypeste personlige oppfatninger og holdninger. Om disse er inspirerte av en følelse av guddommelighet, snarere enn rene etterlevelser av guddommelige bud, beholder vi en buffer av medmenneskelighet mellom prinsipper og handlinger. Det er denne bufferen som blir borte hos fanatikerne. Andre mer fleksible medmennesker er heldige nok til å oppleve religiøsitetens meningsfylthet uten å være slaver av dens bud.

Følg med og skaff dere Christopher Hitchens bok når den kommer ut neste år: God is Not Great – The Case Against Religion.

Microsoft, EU og kunsten å løse problemer som ikke eksisterer

8 Comments
politikk

Digi.no og andre medier meldte for noen dager siden at Microsoft kunne bli rammet av et salgsforbud for sitt nye operativsystem kalt Windows Vista fordi de bunter (inkluderer) for mange andre program med Windows-pakken. Denne artikkelen vil eksemplifisere bruk av konkurranselovgivning, men vi vil i denne runden ikke gå inn i de samfunnsøkonomiske konsekvenser av slik lovgivning. Vi håper våe lesere kan se det som en oppvarming til senere artikler.

La oss først oppsummere bakgrunnen for tiltakene: EU har merket seg Microsofts dominerende stilling på markedet for visse typer programvare, særlig operativsystem (Windows) og nettlesere (Internet Explorer) . EU har derfor i flere omganger forsøkt å sette i verk tiltak som skal begrense denne dominerende markedsposisjonen. For noen år siden ble Microsoft pålagt å ikke bunte Internet Explorer (IE) med Windows, slik at forbrukerne aktivt måtte velge å laste ned IE gratis fra Microsofts nettsider. Tilsvarende bekymrer EU seg nå over at nye Windows Vista vil ha flere funksjoner buntet med operativsystemet enn før, altså stiller man nye krav om oppsplitting av systemet.

EU må resonnere omtrent som følger: vi føler at for mange velger Microsofts produkter fremfor konkurrentenes. Hvorfor velger de slik? Det må være fordi produktene fyller deres behov bedre enn konkurrentene. Hva kan vi da gjøre for å styrke konkurrentene vis-a-vis Microsoft? Jo, vi pålegger Microsoft å gjøre produktet sitt mindre egnet for sine kunder.

Spørsmålet er egentlig hvilket problem EU tror de løser. Er det slik at Microsoft hindrer noen i å velge alternativ programvare? Nei. Finnes det alternativer? Ja. Mange. Er de gode? Ja. Kan de konkurrere med Microsoft? Ja. Kan Microsoft skvise dem fra markedet? Nei. Faktisk er mange av konkurrentene såkalt fri programvare – programvare der kildekoden (programkoden) er fritt tilgjengelig, og kan endres av programmeringskyndige brukere. Programvaren gis bort vederlagsfritt, og drives i mange tilfeller av stiftelser uten profittformål, som f eks Mozilla Foundation. La oss forklare hvordan f eks dette innlegget ble til:

Artikkelforfatteren skriver det du nå leser på en datamaskin som drives av det Linux-baserte operativsystemet Fedora Core 5. Han bruker OpenOffice.orgs alternativ til Microsoft Word, kalt Writer, til å skrive innlegget. Når innlegget blir ferdig, går han på nett med nettleseren Mozilla Firefox (som ubetinget kan sies å være bedre enn Internet Explorer). Etter å ha logget inn på Tankesmia (som ligger på en Linux-server i San Fransisco) som i seg selv drives av en åpen kildekodepakke kalt WordPress som er programmert i PHP, et alternativ til Microsofts eget webprogrammeringsspråk, blir artikkelen gjort tilgjengelig slik at webserveren Apache, et alternativ til Microsofts Internet Information Server, kan sende deg denne siden når du skriver inn Tankesmias url i din nettleser. Hvert eneste av de ovennevnte programmer er fri, åpen kildekode du kan laste ned gratis med opphavspersonenes velsignelse. Du står helt fritt til å gjøre det, eller la det være – og bruke f eks Microsofts programvare i stedet. Er det da et problem? Ifølge EU er det et stort problem, og det er stort nok til å true med dagbøter på to millioner euro. Dersom noen lurer på hvilket operativsystem, hvilken nettleser og hvilken kontorprogramvarepakke EU selv bruker når de utformer regler for andre, kan dere bare spørre dem. Her er et forslag til utforming av spørsmål:

Sirs,

In light of your recent efforts to limit Microsoft’s dominating position in the market for operating systems, web browsers and other software, I am wondering if you yourself predominantly are using alternative software? As I am sure you are aware of, such software is available freely, and in abundance, from different websites all over the world. If you indeed are not, and instead are spending tax-payer’s money on license fees for Microsoft’s products where free-of-charge, comparable quality products are available, how do you expect the measures you are taking against Microsoft to have any effect?

Sincerely,
ditt navn

Det interessante er at enhver privatperson eller organisasjon når som helst kan velge bort Microsofts programvare (og stadig oftere gjør det). Man kan undre seg over hvor mange som er villig til å betale overpris for Microsofts produkter når utmerkede gratis alternativ finnes i overflod. En Linux-drevet maskin kan benyttes til alle tenkelige formål; høre musikk, se filmer, redigere bilder, drive nettsteder, skrive brev, lage regneark, chatte på MSN og ellers alt annet man bruker datamaskiner til. Det er kanskje å anta at omstillingskostnadene oppfattes som store? Herværende skribent forsøkte for et års tid siden å bytte til Linux/fri programvare i så stor grad som mulig. Det skal ikke legges skjul på at det har vært en og annen motbakke – men også en rekke ting som nå oppleves som mindre problematiske enn i Windows. Alt i alt var dette en overraskende positiv opplevelse.

EU bekymrer seg med andre ord over at Microsofts produkter velges av for mange – altså må det bety at mange tror Microsofts produkt best fyller deres behov. Løsningen deres er å pålegge Microsoft, de som har laget et godt produkt, å gjøre det akkurat så mye dårligere at det ikke blir valgt av like mange i fremtiden. EU er imidlertid selv offer for Microsofts dyktighet – så mye at de selv (om du ikke allerede har gjettet det) bruker sine skattebetaleres penger på å betale for lisenser til programvare fra Microsoft som det finnes både gratis og kommersielle alternativ til. Se f eks på sør-afrikanske Ubuntu Linux’ hjemmesider og be dem sende deg en gratis installasjons-CD i posten. Eller kanskje 200 til skolen eller arbeidsplassen din? (her og i de fleste andre distribusjoner vil du samtidig få inkludert en fullstendig kontorprogramvarepakke, bilderedigeringsprogram, nettleser, webserver, e-postprogram, spill, databaser, mediespillere og hundrevis av andre programmer, foruten fri tilgang til tusenvis av programmer du ikke ante eksisterte). Eller du kan velge glattpolerte SuSE Linux, den svært stabile Debian Linux – eller kanskje Damn Small Linux hvis du har lite harddiskplass? Eller du kan stikke på DistroWatch og velge deg en annen variant fra topp 100 listen. Hvis du bare er nyskjerrig, kan du laste ned en live-cd fra Knoppix eller Ubuntu. Når du har brent denne ut, kan du putte den i CD-skuffen din og starte opp maskinen med Linux (helt uten å forstyrre windows!). Har du forresten hørt om SkoleLinux?

Tankesmia mener EU utviser en sjelden dobbeltmoral i denne saken. Ikke bare er det galt å straffe noen som ikke har gjort noe galt (tvert imot, Microsoft har vel gjort det meste rett), det blir rent parodisk når de selv ikke klarer å ta konsekvensen av sin holdning til Microsofts markedsposisjon. De kan umulig tro at noe vil forandre seg når de ikke engang selv er villige til å bytte til f eks Linux – men heller velger å straffe de som har gjort alt rett – Microsoft – og fortsetter å betale for produktene deres. En innvending som ofte målbæres mot konkurranselovgivning, er at den gir myndigheter makt som kan misbrukes, og ofte brukes til å kontrollere næringslivet av bekvemmelighetshensyn snarere enn reelle konkurransehensyn. Det er vanskelig å se at EUs tiltak her kan være noe annet.

Oppdatering 5/5-06 : Relevant nyhetsklipp fra digi.no
Oppdatering 5/5-06: Artikkel fra WSJ.com

Idiotene

14 Comments
politikk

Det meldes om nye voldelige demonstrasjoner i Frankrike. Rasende, arbeidsledige ungdommer ønsker seg tilbake til en svunnen tid.

Aschehoug & Gyldendals Fremmedordbok definerer en idiot som et ”menneske med medfødt dårlig utviklet forstand; åndssløv person; tosk”. Ordet kommer opprinnelig fra det greske idiotes, som betyr ukyndig, privatperson eller legmann, og begrepet ble i antikkens Hellas ofte brukt om de som ikke interesserte seg for eller hadde innsikt i politikk. Vi har selvsagt den sistnevnte definisjonen i tankene når vi fastslår at franske gater i disse dager er fulle av idioter.

Frankrike har store problemer med sysselsetting. Arbeidsledigheten for den totale arbeidsstyrken har i mange måneder ligget rundt 10 %, godt over EUs gjennomsnitt, og verst har situasjonen vært for landets ungdom. For arbeidssøkere mellom 15 og 24 har Frankrike en arbeidsledighet på 22%, og totalt sett er kun 30% av denne aldersgruppen i arbeid. Til sammenlikning er ca. 60% av britiske 15-24-åringer i arbeid. Mange har brukt denne statistikken, og det faktum at etniske minoritetsgrupper kommer særlig uheldig ut i arbeidsmarkedet, som forklaringsmodell for opptøyene som herjet Paris og andre franske byer i høst. Nå har på nytt steinkasterne inntatt gatene for å protestere, og denne gangen er målet uttrykt: de vil at regjeringen skal stanse en ny lov som vil liberalisere arbeidsmarkedet for ungdom.

Torsdag 16. mars gikk anslagsvis 250 000 franskmenn i demonstrasjonstog mot Statsminister Dominique de Villepins nye lovforslag. Demonstrantene var en blanding av studenter ved eliteuniversiteter, unge arbeidsledige og ulike fagforeningsrepresentanter. Loven de protesterer mot er en lemping av de ekstremt restriktive franske arbeidslivsstatuttene, blant annet åpnes det for korttidskontrakter for ungdom under 26, en såkalt “contrat première embauche” (førstejobbskontrakt), hvor arbeidstaker etter endt kontraktstid kan sies opp uten begrunnelse. De rasende og indignerte krever i stedet at de skal få jobber med den samme beskyttelse som foregående generasjoner har nytt godt av; de ønsker å velge bort et utrygt arbeidsliv.

Tankesmia har lite til overs for de sittende franske makthavere. M de Villepin ble internasjonalt kjent da han som utenriksminister drev et forfengelig og kontraproduktivt spill i FNs Sikkerhetsråd under oppkjøringen til Irak-krigen. Etter at han ble hentet inn som statsminister viste han, etter vår mening, manglende fasthet under de nevnte gateopptøyer i fjor. Hans mentor, President Jacques Chirac, er en mann med en politisk fortid full av korrupsjonsanklager, og hans tyngde som politisk tenker illustreres godt ved utsagnet ”markedsliberalismen er vår tids kommunisme”. Disse nominelt konservative herrene kunne skryte av en marginal nedgang i arbeidsledigheten i januar i år (ned til 9,6%, jfr. EUs 8,3%). Men bak disse tallene skjuler det seg to ting: at en relativt stor andel av den aldrende befolkningen gikk ut i pensjon, slik at en fikk færre arbeidsdyktige mennesker totalt sett; og at regjeringen skapte en rekke nye subsidierte, offentlige stillinger. Faktum er at privat næringsliv skaper svært få nye arbeidsplasser, og dette rammer altså ungdommen hardest.

Det var derfor nokså uventet, men likefullt velkomment at denne regjeringen skulle gå inn i kjernen av problemene, nemlig strukturen i et altfor statisk arbeidsmarked. At responsen fra nettopp de som trenger denne politikken mest, altså ungdommen, skulle bli raseri og lidenskapelig protest er kanskje ikke like uventet, men likefullt frustrerende.

Det finnes få absolutte sannheter i samfunnsøkonomien, men en av oppfatningene det er sterkest konsensus om er at arbeidsmarkedsreguleringer som et sterkt oppsigelsesvern og obligatoriske arbeidsgiveravgifter virker negativt inn på sysselsettingen, særlig når økonomien produserer i underkant av full kapasitet. Den liberaliseringen som foreslås vil f.eks. gjøre det lettere for konjunkturfølsomme og sterkt sykliske bedrifter å ansette når de har behov og nedbemanne når dette kreves. Dessuten reduseres problemet med informasjonsasymmetri. Når en bedrift skal vurdere om de har råd til å ansette en ekstra person, løper de alltid en risiko med tanke på denne personens arbeidsinnsats og evner. De vil alltid ha mindre informasjon enn jobbsøkeren om hva han eller hun faktisk er verd, uansett om de ser på utdannelse, tidligere erfaring og intervju. Faren er at den nyansatte koster mer enn han yter, og dermed kan sette hele bedriftens lønnsomhet og andre arbeidsplasser i fare. Hvis det er svært vanskelig å si opp en uegnet arbeidstaker, vil den potensielle nedsiden ved en nyansettelse og den økonomiske risikoen bli større. Derfor vil færre bedrifter ansette i marginale tilfeller, og færre kommer i jobb. En ordning som gjør det mulig å inngå mer fleksible kontrakter vil gjøre det lettere for flinke og arbeidsvillige ungdommer å komme på innsiden av arbeidsmarkedet. Alternativet er ikke, som demonstantene later til å tro, fast og sikker jobb til alle. Alternativet er høyere ledighet og økonomisk stagnasjon. Med Kina og India i spissen halser resten av verden innpå Europa økonomisk sett, og nostalgisk, selvdestruktiv egoisme er ikke hva Frankrike trenger for å komme på offensiven i den internasjonale konkurransen.

En kan selvsagt spørre seg om de Villepin har den rette medisinen for å gjenreise en sårbar fransk økonomi. Svakheten ved det omtalte tiltaket er at det er et såkalt målrettet initiativ, ved at det retter seg kun mot de under 26, og dermed forskjellsbehandler arbeidstakere etter alder. Effekten er at de etablerte arbeidstakere forblir like beskyttet som før og at arbeidsledige over den angitte grense på 26 vil lide under at de ikke kan inngå kontrakter like fritt som deres yngre konkurrenter. Det er også nødvendig med andre, vidtgående reformer i arbeidsmarkedet. Et eksempel finnes i forhandlingsøkonomien. Generøse tariffoppgjør på mellomnivå med mektige, industrispesifikke fagforbund skader Frankrikes (og andre kontinentale økonomiers) konkurranseevne internasjonalt. Dessuten er utdanningssystemet ineffektivt og tungrodd, og bidrar til manglende sosial mobilitet.

Mange har sammenliknet denne ukens protester, delvis sentrert rundt det prestisjetunge Sorbonne-universitetet, med det som skjedde våren 1968. Den radikalt venstreorienterte ungdomsbevegelsen som fødtes den gang har blitt behørig diskutert i norske medier de siste ukene i forbindelse med filmatiseringen av ”Gymnaslærer Pedersen”. Skuespiller Ane Dahl Torp har sagt om sin rollefigur og ml-bevegelsen: ”Det som er vakkert med Nina, Pedersen og de andre i filmen, er at de kjempet innbitt for noe som er større enn seg selv. Man kan alltids diskutere om det de trodde på var riktig, men de kjempet ut ifra idealisme, for at verden skal bli et bedre sted for alle.” Til dette er det to ting å bemerke: for det første har vår tids demonstranter nettopp ikke noe større enn seg selv i tankene. Vår generasjons barrikadestormere samles selvrettferdig og uten blygsel under banneret: ”Mer til oss!”. Selv tiltak som er utformet for å hjelpe demonstrantene avfeies fordi de ikke får i pose og sekk. For det andre må vi si oss uenige med Ane Dahl Torp i at engasjement er bra i seg selv. Engasjement ledet av uvitenhet er direkte farlig. Disse demonstrantene skader mest seg selv og sin egen sak. Enda verre er de som attpå til skader andre, som de selv søker å hjelpe, jfr. antiglobaliseringslobbyen. Blindt raseri og kontraproduktiv atferd er ikke noe å applaudere. Skal Frankrike en gang i fremtiden gjenvinne en økonomisk styrke og en internasjonal tyngde som rettferdiggjør det galliske selvbilde, må dagens ungdom vise langt større vidsyn og økonomisk reformvilje enn M Chirac og hans kumpaner har stått for til nå. Denne uken har på ingen måte gitt grunn for slik optimisme.

Anti-kapitalister har sett ly$et.

5 Comments
politikk

Aftenposten skrev nylig om det canadiske firmaet Blackspot Sneakers. De selger merkefritt skotøy med aksjer på kjøpet – slik at kjøperne av firmaets produkter kan være med og bestemme firmaets fremtid. Deres uttalte mål er å knekke merkevarefirmaer som Nike, Adidas etc og derigjennom knekke kapitalismen, samt å gjøre dette gjennom å produsere merkefrie, miljøvennlige og etisk forsvarlige produkt. De gjør det uten annen markedsføring enn den medieoppmerksomhet som måtte komme deres vei.

Først og fremst håper vi de som så langt ikke har hatt fantasi til å markere sin motstand mot kapitalisme og globalisering gjennom annet enn steinkasting og kriminalitet under WTO-møter og andre symboltunge tilstelninger, kan finne inspirasjon til mer konstruktive aksjoner gjennom dette. Videre ønsker vi dem lykke til (og håper oppriktig de lykkes med forretningene) såfremt de ikke også ønsker å påtvinge oss produktene og filosofien sin. Dersom de lykkes vil det gi anti-kapitalister anledning til å leve slik de ønsker og støtte saker de tror på, samtidig som Tankesmias redaksjon kan leve ved deres side og gjøre de valg vi finner riktige – alt innenfor rammene av det samme kapitalistiske system.

Kapitalismens kritikere har rett i følgende:

· Kapitalisme tar i seg selv ikke vare på de svakeste i samfunnet.

· Kapitalisme sørger i seg selv ikke for likhet eller jevn fordeling av goder.

· Kapitalisme sørger ikke for noen velferdsstat eller andre gitte sosiale sikkerhetsnett.

Man kan diskutere hvilke system som best tar vare på flest, hva som best tjener de svakeste eller sterkeste, hva som er riktig og galt filosofisk sett osv. Tankesmia vil som det fremgår av våre øvrige skriverier gå langt i å forsvare kapitalismen også i forhold til de momentene vi nå har nevnt. Imidlertid er vårt anliggende her å peke på det kapitalismens kritikere oftest glemmer, nemlig at kapitalisme er et system som i sitt vesen gir makt til alle mennesker over sine egne liv på like vilkår. Som forbrukere får vi gjennom våre bevisste og ubevisste valg direkte innflytelse over produksjonen. Dette skjer uten bruk av tvang eller overgrep overfor andre mennesker. Vi står også fritt til å skape vårt eget livsgrunnlag, og tjene andre mennesker slik vi selv finner det best. Det viser kraften i den kapitalistiske samfunnsordning ved at de som ikke ønsker kapitalisme slik vi kjenner den, kan skreddersy en subkultur innenfor den kapitalistiske ramme uten å krenke eller tvinge andre mennesker til å leve som dem. Om de ønsker det kan de bo i kollektiv og dele alt seg imellom, og gjøre slutt på eiendomsretten. Dette er opp til hver enkelt, og står i skarp kontrast til ulike former for flertalls- og mindretallsdiktatur, der makthaverne (om de er mange eller få) tvinger alle andre inn i sine foretrukne levesett.

Om skoprodusentene i Canada får det som de ønsker, vil de i fremtiden kunne tilby produkter etter samme filosofi på alle områder. Dette vil forhåpentligvis gi et fullt spekter av produkter som de med denne typen preferanser kan leve ut sitt livssyn gjennom – helt uten å krenke andre.

For Tankesmia er dette et skritt mot en bedre verden der alle står fritt til å velge – og aktivt velger – hvordan deres egne liv best leves. Forutsetningen for at et slikt samfunn skal kunne leve og utvikle seg, er at ingen bruker vold, statlig eller privat, for å tvinge sitt levesett på alle andre. Om Blackspot Sneakers og deres meningsfeller ikke følger oss ideologisk, vil vi fortsatt kunne sameksistere fredelig i samme samfunn så lenge de og vi holder oss til å påvirke samfunnet vi lever i uten bruk av vold.

Skrifter om Profeten

No Comments
politikk, religion

Vi har skrevet ganske mye om Muhammedkarikaturene, og føler at vi har gjort vår posisjon klar. Debatten om ytringsfriheten pågår imidlertid fortsatt, og vi registrerer at vi står langt fra svært mange av de som nå dominerer ordskiftet i de ledende nyhetskanalene. Vi finner mye å irritere oss over både hos radikale og moderate advokater for statlig og/eller selvpålagt sensur. Vi vil i denne posten lenke til andre innlegg som vi føler at har tilført diskusjonen fornuft og perspektiv. Vi setter også pris på relevante lenker fra lesere.

- Cartoon debate; The Case for mocking religion og Stand Up For Denmark!, Christopher Hitchens, Slate

- The limits to free speech; Cartoon wars, The Economist

- Godt skal ondt fordrive, Arne Jensen og Shahzad Rana, Aftenposten

- So they have thin skins. That shouldn’t stop us poking fun at them, Matthew Parris, The Times

- From Islam to Irving, a Perfect Moral Storm, Roger Cohen, International Herald Tribune

Med ondt skal ondt fordrives

No Comments
politikk

Den diskrediterte historikeren David Irving og hans svært få meningsfeller har i mange år dels benektet, dels nedskalert omfanget av jødeutryddelsen under annen verdenskrig. Han har i det senere gått tilbake på sine påstander, og stod i går tiltalt for uttalelser som falt i Østerrike i 1989. Strafferammen var 10 år i fengsel(!), han ble idømt 3. I Østerrike, Tyskland, Sveits, Slovakia, Romania, Frankrike, Litauen, Tsjekkia, Polen, Israel og Belgia er det i dag forbudt ved lov og straffbart å benekte holocaust.

Når dette skjer i land som ellers holder ytringsfrihet for en sentral verdi, kan man nesten lure på om noen har noe å skjule. Tankesmia har aldri sett overbevisende argumenter som taler mot utrydningsleirenes eksistens, eller det målrettede forsøk på utryddelse av det jødiske folk. Man finner det likevel nødvendig å påby denne versjonen av historien, og stiller seg dermed i kategori med andre som har forsøkt å påby sin tolkning av virkeligheten. Den katolske kirke fant det for eksempel nødvendig å påby at jorden, og ikke solen, var i sentrum av solsystemet. Vi er usikre på om det er Irving eller østerrikske myndigheter som skaper mest tvil om den historiefortolkning vi kjenner. Pavens valg av strategi hadde som kjent mer innvirkning på kirkens omdømme og troverdighet enn på jordens plass i solsystemet.

Europas historiske ballast og dårlige samvittighet for ugjerningene under annen verdenskrig kan nok tjene som forklaring og bakgrunn for deres vilje til å kneble seg selv. Noen legitimering er det imidlertid ikke. Det er noe parodoisk over viljen til å forby ytringer som taler det offentlige syn imot, når det dreier seg om synet på et system som forbød andre ytringer enn sine egne. At man er villige til å bruke vold mot enkeltmennesker i håndhevelsen av dette er rett ut skremmende.

Det er vanskelig å se meningsfascismen rundt Holocaust som noe annet enn et kraftig angrep på ytringsfriheten. Ytringsfrihetens kår ble også brakt inn i det offentlige ordskifte da karikaturtegninger av profeten Muhammed ble trykket i mange europeiske aviser tidligere i år. Tankesmia fant da tvetydigheten i uttalelsene fra våre egne og andres myndigheter alarmerende, da forsvaret av ytringsfriheten i beste fall var ullent. Statsminister Stoltenberg fant det for eksempel betimelig å minne Selbekk (redaktør i Magazinet som trykket karikaturer av Muhammed) om at vi har en blasfemiparagraf i lovverket.

I Irvings sak synes også manges hovedproblem å være det kontraproduktive i å straffe ham, fordi han da kan bli en martyr for sin sak. Det er nemlig ikke hverdagskost å fengsles for sine meningers skyld i liberale demokratier, og til alt overmål i tre år! At Irving blir en martyr for sin sak er imidlertid et underordnet problem, uavhengig av hvor uheldig det måtte være i seg selv. Spørsmålet her er hvorvidt vi kan finne oss i at det brukes vold mot mennesker som har ytret seg på fredelig vis. Det burde fremgå av Europas blodige historie at man ikke stiller seg i godt selskap når man fengsler folk for meningsytringer.

Tankesmia kan ikke akseptere noen form for meningstyranni, selv når de godkjente meninger stemmer med vårt verdensbilde. Vi fordømmer Østerrike og de øvrige nasjoner med samme praksis, for deres skammelige og unødvendige overtramp i forhold til enkeltmennesket og dets grunnleggende rettigheter. Det er med en blandet følelse vi må si oss glade for å ha ledere som bare truer med å straffe de som bærer upopulære synspunkt inn i offentligheten.